Etter regnet..

Den klamme lufta i dag fikk meg til å lage en fortelling i hodet.

En fortelling om en liten gutt som var på camping med mamma og pappa. Han merket at noe var feil, men klarte ikke å bestemme helt hva. Mamma så på pappa, og pappa så på mamma, men ikke på en god måte. De snakket lite. Lufta virket mørkere rundt dem. Etter leggetid lå han i soveposen sin og hørte på at de ikke snakket. Før han hørte mamma sa noe, skarpt, lyst, hardt. Og så var det stille en stund, før pappa brummet noe. Gutten krympet i teltet, ventet. Neste lyn fra mamma, gutten talte 1…2…3…4…5… Pappas svar var fortsatt bare brumling. Snart var mamma der igjen, og igjen. Og lufta var tett og varm, umulig å puste i. Plutselig svarte pappa skikkelig, han hevet stemmen og slo i campingbordet så flaskene klirret. Ett øyeblikk virket det som om himmelen var opplyst, mens det drønnet fra pappa. Så hørte han et par drypp på teltduken. Først sakte, så var det som om himmelen løsnet alt vannet den hadde hengende der oppe. Det suste i lufta, det trommet på teltet, overdøvet både mamma og pappa.. Begge to prøvde å si noe, men de ga opp. De kunne like godt danse litt i regnet, når de likevel var blitt søkk våte.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å avslutte denne fortellingen. Men tordenskrallene i kveld fikk meg til å tenke på en krangel, og hvordan det må føles for en liten tass å høre foreldrene sine lyne og tordne mot hverandre.

Jeg er takknemlig for at vi har fått evnen til å kommunisere. Da kan vi snakke med hverandre uten å måtte brygge opp til uvær først.

Jeg hadde en liten tur i hagen i kveld, og tok bilder etter regnet. Ta deg gjerne en titt, så tar jeg kvelden.

God natt.

Glede over en kveldstur alene

En bråvåken sommer har plutselig fått dårlig tid, som om den har forsovet seg. Knoppene spretter så fort at jeg nesten kan høre det smeller, og i løpet av en liten kveldstur har jeg kjent både syrin, hegg og rogneblomst i lufta over meg. Det er så mildt at jeg kan gå i tynn genser, og alt rundt meg er stille.

Jeg er med ett tilbake til sene kvelder i mai. Noen av de tøffeste gutta hadde fått seg moped, vi andre gikk eller fikk sitte bakpå. Det var Melodi Grand Prix på TV, vi var snart konfirmerte og det var ikke lenge til sommerferien. Alle brukte lang tid før vi til slutt måtte hjem, hvert til vårt. Blomstene på trærne var garantert der den gangen også. Vi så dem ikke. Tenkte ikke på dem et sekund.

I kveld kan jeg tenke over dem. Blomstene på trærne. Jeg kan nyte lufta, stillheten, bevegelsen. Den plutselige sommerfølelsen.

Et av dagens beste valg var å finne fram joggeskoa da jeg egentlig var på vei inn til tannbørsten. Den kveldsturen satte seg ned i meg, og den kommer sannsynligvis til å bli der til det gryr av dag igjen. Prøv det sjøl, en kveld det er mildt og lyst. Og kjenn etter hvordan du har det.

Jeg gjetter på at det blir en god natts søvn.

Ny start.. -igjen..

Hvorfor skal ting kludre seg til akkurat når alt ser helt greit ut?

Jeg skulle bare endre litt. Forbedre. Vise at jeg er i utvikling. Kanskje bytte navn, og litt sånt småtterier. Fjerne noe info, legge til noe annet.

Men så gikk alt galt. Jeg klarte faktisk i iveren å SLETTE HELE BLOGGEN MIN… De siste tre årenes innlegg og bilder.. Borte. Uansett hvordan jeg logget av, på, med eller uten, hit eller dit. Errornummeret var 404, noe som betyr at siden ikke kan vises.

Jeg er ikke tapt bak hverken steiner eller låvedører, så jeg oppsto, som en fugl Fønix, opp av asken! Og det du leser nå, er faktisk mitt aller første innlegg i en splitter ny blogg.

Jane Wernersen. -nå uten hammock.

Fordi jeg søker utvikling mer enn å ligge stille. Men også fordi jeg ikke eier en hagegynge for tiden. Filosoferinga og hverdagshistoriene er her enda. Jeg har bare et litt annet fokus enn før. Om du har lyst til å være med på turen, er du velkommen til å henge på.

Det har vært eksamen på skolen vår i dag, og jeg har fått testa min evne til å sitte helt, helt stille, uten å lese, skrive, strikke, prate, tegne eller skrangle med nøklene. Glad det ikke er eksamen mer enn en gang i året. Å bare sitte å se ut over en folkemengde i tre timer i strekk, det kan være en utfordring, skal jeg si deg. Jeg fikk i alle fall tenkt noen tanker.

Jeg blir glad om du følger, abonnerer eller hva det heter. Og jeg liker kommentarer. Det vil si, akkurat som før. Bare litt annerledes.

Lag deg en bra dag der ute.

Det skal jeg.

Jane