Se hva katta dro inn

Fordi jeg har godt av det. Fordi jeg har bestemt meg. Og fordi Maren sa det.

Jeg har en ny driv igjen. Ingen flere juksetreninger. Da jeg kom til PTMaren i går spurte hun om hvordan det var med elefanten min. Jeg innrømmet at det var litt tøft, men at jeg i det minste hadde snakket med ham (ja, det er nok en HAN -av så mange grunner) og sagt at han tar litt stor plass i stua. Han krympet seg faktisk litt, i det jeg sa det. Hensynsfull, i grunn, til elefant å være.

Hva har du tenkt å gjøre med den da?

Maren lurte på hva jeg tenkte framover, om jeg har en plan. Siden jeg ikke kan ha den innendørs, liksom. Sukk. Jeg svarte at jeg må ta i skikkelig når jeg trener, hver gang. Ingen øvelser skal gjennomføres med det målet å bli ferdig. De skal angripes og jobbes med, og målet er at hver eneste økt skal være den hardeste hittil.

Hun godtok min plan om to eller tre intensive økter i uka, så lenge jeg gir alt hver gang. De andre dagene holder det med en kveldstur, både for kroppen og sjela. Jeg fikk tips om å skrive treningsdagbok, der jeg i forkant skriver ned hva jeg skal fokusere ekstra på den enkelte økta, og etterpå skriver hvordan jeg syns det virka. En god idé. Av hensyn til manglende underholdningsverdi, skal jeg holde den dagboka skriftlig, for meg selv. Men jeg har prøvd allerede, og det var faktisk en effekt i det!

Siden jeg gjorde meg god og mør i går, ble det rolig i dag. Jeg skulle på yoga, har meldt meg på nytt kurs igjen. Kurs i å ligge helt stille i en vond stilling, og så puste rolig til jeg glemmer at det gjør vondt. Faktisk en fantastisk god treningsform.
Men fordi livet innhenter oss innimellom, ble det ingen yoga på meg i kveld. Så da ble det en kveldstur med Kaptein Kajakk istedenfor.
Det som startet som litt yr, utviklet seg raskt til å bli århundrets regnbyge, og det skvatt frosk i alle retninger der vi gikk i mørket med refleksvest og joggesko. Jeg er jaggu glad vi har svømmeknappen, begge to, for jeg kunne vri opp skoa mine da vi kom inn.

Men det ble tur, så planen er foreløpig fulgt, til punkt og prikke.

Dælaveien i Åmot.

Jeg tok meg en tur med sekken på ryggen. Tanken var å prøve å gå ut noe av stølheta i kroppen, for jeg gruer sånn for morgendagen. Med helt nye fjellstøvler som skulle testes ut, og med bokser og nett til eventuell fangst på turen, parkerte jeg den lille, blå helt i utkanten av sivilisasjonen, forbi Modumhallen. En nydelig plass å starte.

Jeg gikk ikke helt opp til Bergdamtjenn, var rett og slett for lemster i beina. Men jeg gikk nesten opp. Og jeg fikk gjort meg noen tanker på turen. Det er utrolig hvor lett tankene flyr når jeg går sånn, alene i skogen. Blant annet fant jeg noe som kunne likne på en boligblokk for skogmus, langs kanten av stien. Og jeg så for meg hvordan de piler over til hverandre på besøk. –Unnskyld, du har ikke en kopp sukker å låne bort vel?

Jeg fikk omtrent hundre andre tanker også, eller stemninger. Tror det er godt for sjela, hvis det går an å si sånt uten å høres ut som jeg er søtti.

Vel, jeg ville bare dele disse bildene med dere. Syns de var verdt turen.

Nå tar jeg kvelden. Rett og slett.

Sannheten i hvitøyet.

Jeg har en elefant i rommet. Den står helt stille i et hjørne og prøver å se usynlig ut.

Jeg deler mye, og helst om hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg lever. Nettopp derfor kan det tenkes en og annen har stussa litt over at mine T-skjorter virker trangere på midten. Jeg har kjent det, og egentlig sett det, men så har jeg slått det bort, for jeg lever jo så sunt!

Veier du 72 kilo?

Vel. Jeg var hos en doktor som skulle veie og måle meg. Jeg hadde fylt ut et skjema på forhånd, der vekta mi sto som «72?», fordi jeg ikke var sikker. Jeg hadde ikke tenkt på vekta på lenge, fordi «jeg er jo så sunn». Doktoren, som var en ung, pen mann, så på meg og spurte: Veier du 72 kilo? Jeg følte nesten det var et lite trykk på alle ordene. Så jeg svarte at jeg ikke var sikker, og at det var derfor det sto et spørsmålstegn etterpå. Han hentet en vekt og ba meg gå opp på den. Og den raste oppover, som om den ikke hadde tenkt til å stoppe på 72. Faktisk så jeg aldri tallet 72 noe sted i displayet der. Den vippet rundt 76 og 77, til den landet på 76,9.

foto: Hamza Butt

Jeg var overrasket, så overrasket at jeg lette etter mulige feilkilder. Doktoren sa at klærne veier jo en del. -Ikke mange kilo, tenkte jeg. Og lurte på om det heller kunne ha sammenheng med at jeg hadde drukket to og en halv liter vann siden frokost. Jeg slo det fra meg, siden jeg hadde sikkert tissa ut omtrent like mye.. Han spurte om jeg hadde veid 72. Som om han tvilte, liksom. Jeg svarte at jeg nok hadde lagt på meg litt i sommer. Han var enig.

Muskler veier mye, og jeg har mye muskler!

Doktoren mente at jeg vil ha godt av å gå ned 5 av dem. Kiloene. Jeg svarte at da må jeg nok slutte med styrketrening, for du skjønner. Muskler veier mye, og jeg har mye muskler! Han så på meg, som om han stålsatte seg til en lang kamp om forståelse. «Altså. Du har rett. Men dine ekstra kilo ser ut til å ligge på innsiden av magen, og da kalles det ikke muskler, men bukfett.» -Sa doktor Ung-og-pen.

Bæom, liksom. Tid for å kle på seg og gå hjem. Selvransakelse. Kom inn i stua og hils på elefanten ingen snakker om.

Ja, jeg har trent. I starten av sommerferien morgentrente jeg i London, og jeg hadde både frokostshake og restitusjonsshake. I tillegg spiste jeg meg stappmett til alle måltider. Fish& chips, pasta, øl.. Jeg har også trent litt sånn dann og vann i ferien ellers. Men i hvert fall TO av gangene jeg har skrevet at jeg skal ut og trene, har det ikke blitt noe av. Altså forhåndsløgner. I beste hensikt.

Jeg har drukket brus til alle anledninger der det var upassende med øl.

Så kommer det viktigste. Jeg har fortsatt med frokostshake og restitusjonsshake. og levd i god tro. Samtidig har jeg spist mye ute, og aldri gått glipp av en eneste dessert! Jeg har ofte spist softis, og jeg har drukket brus til alle anledninger der det var upassende med øl. Det er ikke sikkert det hjelper å drikke 3 liter vann, når jeg i tillegg får i meg så mye sukker! Det er på tide å stikke fingeren i jorda og ta seg sjøl på alvor igjen.

At en kropp kan gå så inn i helvete i hvilemodus!

Jeg hadde min første time på lenge igår, med PTMaren. Hun satte meg i gang med sirkeltreningen som jeg tok før ferien. At en kropp kan gå så inn i helvete i hvilemodus! Mot slutten var jeg på gråten og lagde gryntelyder mens jeg siklet og harket. Jeg hang med beina i slynger og løp i løse lufta, gjorde spensthopp med vekt og med slynge. Slynga ble min endestasjon, med beina opp og trynet ned plasket jeg i matta når det var 5 sekunder igjen, fullstendig tom. Kondisjon og muskler er i aller høyeste grad ferskvare, og mine var nok lagret i feil temperatur, eller for lenge.. Men heldigvis har kroppen hukommelse nok til å reagere på innsatsen. Det kommer bedre tider.

I dag, før jeg rullet meg ut av senga, kjente jeg at hukommelsen jobber enda. Jeg er så støl i magen, at jeg ikke vet hvordan morgendagen skal gå. Jeg vet jo at det er verre på dag 2..

Men jeg har i det minste snakket med elefanten i rommet. Tatt den i snabelen og hilst pent. Sammen skal vi komme oss forbi selvbedrag og latskap. Elefanten min og jeg.

foto: Mayuresh Walke

Location Overhalla

Sånn. DDE holder fortsatt på inni hodet mitt, men E6 har i det minste sluppet taket nå.

Turen oppover kan egentlig ta under 12 timer, men jeg valgte å bruke et par dager og netter. Det blir feriefølelse av sånt. Først kjørte jeg over Valdresflye og inn i Vågå, der jeg overnattet på Kvilheim. Vertskapet feiret bryllupsdag og satt med en bedre middag da jeg kom utpå kvelden. Jeg kjøpte meg en boks Tuborg og satte meg ute med feriepuls. Hytta mi hadde tidligere vært spekebu, og jubelbrudgommen fortalte at det på veldig varme dager luktet spekepølse der inne enda. Jeg tenkte det kunne passe godt sammen med øl, men temperaturen steg ikke mye utover kvelden. Jeg la meg uten pølselukt.

Etter min sedvanlige Herbafrokost kjørte jeg oppover, da neste stopp var Snåsa, mange timers kjøring nordover. Men jeg hadde ikke mer enn kommet ut på E6, før DDE trengte seg inn i skallen min. Jeg visste råd, og satte på ei lydbok. Arv og miljø av Vigdis Hjort. Den fikk meg i alle fall til å gruble på helt andre ting enn to strofer fra en trøndersang.

På vei opp mot Digre Dovre dukket det opp skilt som lovet fantastisk utsikt, fjelltur og god mat, så jeg svingte av mot høyre, opp til Høvringen. Den stakkars lille bilen måtte ned i andre i de fleste svingene, det er ikke store motoren å skryte av.. Men jeg kom opp til Rondanes Haukliseter Fjellhotell og et enormt fjellområde med fantastisk vidsyn, utsikt, eller hva jeg skal kalle det. Verten viste meg en tur som var «akkurat passe til å vekke apetitten», så jeg kunne rekke lunsjen klokka to. Haukeberget. Jeg gikk til Haukeberget. Tid for innsikt, ro, ingen tanker, bare pust, gå videre, kjenn på lufta..

Og nede igjen ved fjellhotellet luktet det stekt flesk. Jane var solgt. 295 kroner for buffet. Ikke en dårlig løsning, for jeg liker så godt når jeg kan spise litt av alt som står framme. Og jeg bare nevner det. Jeg følte meg som han matskribenten i «Rottatouille», da jeg smakte på den hjemmelagde potetstappa med ringer av vårløk på. Den fikk meg til å tenke på bestemors mat, enda jeg ikke visste at jeg husket den engang! Og med stekt flesk, kokte grønnsaker.. Jeg spiste i stillhet, med utsikt over Rondane gjennom de kjempestore vinduene i spisesalen på Haukliseter Fjellhotell. Og jeg takket meg selv for å være impulsiv nok til å kjøre av fra E6. En 3 timers omvei.

Nede igjen kom det stadige regnbyger. Jeg måtte ta bilde av den grønne elva i Sel, og på Dombås var det skikkelig regn. Det enorme, digre Dovre får meg alltid til å føle meg liten. Jeg skjønner hvordan diktere, kunstnere og turister sitter igjen med inspirasjon herfra.

En bitteliten bakdel med å ha lagt om til sunnere liv, er at alt vannet jeg drikker er nødt til å slippes ut igjen etter å ha hatt runden sin i meg. Så jeg tror jeg har sett noen trailerdasser langs E6. Heldigvis er de ganske rene. Tror det kunne vært verre.

På Oppdal var det flere steder skilt mot Vårstigen, en slags pilegrimsferd. Jeg var mer imponert over at det så ut som om snøen bak meg hang loddrett i fjellet. Etter hvert som jeg kjørte, så jeg Trøndelag åpnet seg. Som Sandemo kalte «landet med de store skoger». De kjente Trøndelån og poplene som var plantet ved gårdene.

Og jeg ankom Snåsa utpå kvelden. Til gården Gran Nordre, som hadde reklamert med utleie av Vognbua, ei skikkelig koselig stue. Det viste seg at det var litt feil i markedsføringa, fortalte han, da han viste meg rommet i endre etasje på bolighuset, med felles bad i gangen. Jeg stusset litt, men han sa at om jeg skulle hatt vognbua ville det kostet i hvert fall det dobbelte. Det gjorde meg ingen ting. Det er ikke mitt problem om noen blir gretne fordi de eventuelt føler seg lurt. Jeg bare sa fra at det burde rettes opp til senere. Han var enig. Rommet var koselig, og gården var verdt en spasertur i seg selv. Ute på det svære tunet hang det flere hengekøyer i treet, det var bålplass, sittegrupper, bugnende blomsterbed og en gammel trebåt. Jeg var solgt. Fant meg ei hengekøye og ringte Kapteinkjæresten min.

Tirsdag morgen pakket jeg mine pappesker ut i bilen igjen og satte kurset mot det som hadde vært målet med hele turen. Overhalla. Jeg kjente smilet bre seg i det jeg tok av ved Grong. Og det gikk nesten helt rundt da jeg svingte opp mot Lille Amdal. Jeg visste at jeg om under fem minutter skulle se June igjen, en av de flotteste menneskene jeg kjenner.

Hun var som jeg husket. Bare enda mer. Varmere, våknere, modigere, ærlig, nysgjerrig, ung, sårbar, modig og utrolig vakker, både utenpå og inni. Vi spiste på Numero Uno, som ikke lenger heter det, men noe Napoli-ett-eller-annet i Namsos, før vi dro hjem og spilte og sang sammen. Og hun flytter nedover nå. Nedover!!

Det var alt, så langt.

Nå er det en halvtime sol her, alle har tatt på shorts og løpt ut. For det har styrtregnet helt til nå plutselig. Jostein kastet seg over gressklipperen og ungene har vannkrig eller noe. Jeg skal ut og kjenne hva de kaller VARMT..

Ha en fantastisk dag, hvor enn du er