Location Overhalla

Sånn. DDE holder fortsatt på inni hodet mitt, men E6 har i det minste sluppet taket nå.

Turen oppover kan egentlig ta under 12 timer, men jeg valgte å bruke et par dager og netter. Det blir feriefølelse av sånt. Først kjørte jeg over Valdresflye og inn i Vågå, der jeg overnattet på Kvilheim. Vertskapet feiret bryllupsdag og satt med en bedre middag da jeg kom utpå kvelden. Jeg kjøpte meg en boks Tuborg og satte meg ute med feriepuls. Hytta mi hadde tidligere vært spekebu, og jubelbrudgommen fortalte at det på veldig varme dager luktet spekepølse der inne enda. Jeg tenkte det kunne passe godt sammen med øl, men temperaturen steg ikke mye utover kvelden. Jeg la meg uten pølselukt.

Etter min sedvanlige Herbafrokost kjørte jeg oppover, da neste stopp var Snåsa, mange timers kjøring nordover. Men jeg hadde ikke mer enn kommet ut på E6, før DDE trengte seg inn i skallen min. Jeg visste råd, og satte på ei lydbok. Arv og miljø av Vigdis Hjort. Den fikk meg i alle fall til å gruble på helt andre ting enn to strofer fra en trøndersang.

På vei opp mot Digre Dovre dukket det opp skilt som lovet fantastisk utsikt, fjelltur og god mat, så jeg svingte av mot høyre, opp til Høvringen. Den stakkars lille bilen måtte ned i andre i de fleste svingene, det er ikke store motoren å skryte av.. Men jeg kom opp til Rondanes Haukliseter Fjellhotell og et enormt fjellområde med fantastisk vidsyn, utsikt, eller hva jeg skal kalle det. Verten viste meg en tur som var «akkurat passe til å vekke apetitten», så jeg kunne rekke lunsjen klokka to. Haukeberget. Jeg gikk til Haukeberget. Tid for innsikt, ro, ingen tanker, bare pust, gå videre, kjenn på lufta..

Og nede igjen ved fjellhotellet luktet det stekt flesk. Jane var solgt. 295 kroner for buffet. Ikke en dårlig løsning, for jeg liker så godt når jeg kan spise litt av alt som står framme. Og jeg bare nevner det. Jeg følte meg som han matskribenten i «Rottatouille», da jeg smakte på den hjemmelagde potetstappa med ringer av vårløk på. Den fikk meg til å tenke på bestemors mat, enda jeg ikke visste at jeg husket den engang! Og med stekt flesk, kokte grønnsaker.. Jeg spiste i stillhet, med utsikt over Rondane gjennom de kjempestore vinduene i spisesalen på Haukliseter Fjellhotell. Og jeg takket meg selv for å være impulsiv nok til å kjøre av fra E6. En 3 timers omvei.

Nede igjen kom det stadige regnbyger. Jeg måtte ta bilde av den grønne elva i Sel, og på Dombås var det skikkelig regn. Det enorme, digre Dovre får meg alltid til å føle meg liten. Jeg skjønner hvordan diktere, kunstnere og turister sitter igjen med inspirasjon herfra.

En bitteliten bakdel med å ha lagt om til sunnere liv, er at alt vannet jeg drikker er nødt til å slippes ut igjen etter å ha hatt runden sin i meg. Så jeg tror jeg har sett noen trailerdasser langs E6. Heldigvis er de ganske rene. Tror det kunne vært verre.

På Oppdal var det flere steder skilt mot Vårstigen, en slags pilegrimsferd. Jeg var mer imponert over at det så ut som om snøen bak meg hang loddrett i fjellet. Etter hvert som jeg kjørte, så jeg Trøndelag åpnet seg. Som Sandemo kalte «landet med de store skoger». De kjente Trøndelån og poplene som var plantet ved gårdene.

Og jeg ankom Snåsa utpå kvelden. Til gården Gran Nordre, som hadde reklamert med utleie av Vognbua, ei skikkelig koselig stue. Det viste seg at det var litt feil i markedsføringa, fortalte han, da han viste meg rommet i endre etasje på bolighuset, med felles bad i gangen. Jeg stusset litt, men han sa at om jeg skulle hatt vognbua ville det kostet i hvert fall det dobbelte. Det gjorde meg ingen ting. Det er ikke mitt problem om noen blir gretne fordi de eventuelt føler seg lurt. Jeg bare sa fra at det burde rettes opp til senere. Han var enig. Rommet var koselig, og gården var verdt en spasertur i seg selv. Ute på det svære tunet hang det flere hengekøyer i treet, det var bålplass, sittegrupper, bugnende blomsterbed og en gammel trebåt. Jeg var solgt. Fant meg ei hengekøye og ringte Kapteinkjæresten min.

Tirsdag morgen pakket jeg mine pappesker ut i bilen igjen og satte kurset mot det som hadde vært målet med hele turen. Overhalla. Jeg kjente smilet bre seg i det jeg tok av ved Grong. Og det gikk nesten helt rundt da jeg svingte opp mot Lille Amdal. Jeg visste at jeg om under fem minutter skulle se June igjen, en av de flotteste menneskene jeg kjenner.

Hun var som jeg husket. Bare enda mer. Varmere, våknere, modigere, ærlig, nysgjerrig, ung, sårbar, modig og utrolig vakker, både utenpå og inni. Vi spiste på Numero Uno, som ikke lenger heter det, men noe Napoli-ett-eller-annet i Namsos, før vi dro hjem og spilte og sang sammen. Og hun flytter nedover nå. Nedover!!

Det var alt, så langt.

Nå er det en halvtime sol her, alle har tatt på shorts og løpt ut. For det har styrtregnet helt til nå plutselig. Jostein kastet seg over gressklipperen og ungene har vannkrig eller noe. Jeg skal ut og kjenne hva de kaller VARMT..

Ha en fantastisk dag, hvor enn du er

 

 

Skrevet av

janewernersen

Lærer ved Vestfossen ungdomsskole, forfatter av "Du herlige Hagegynge" og "Hagegynga om bil og sånt", entertainer og tekstforfatter til store og små anledninger. Aktiv Herbalifer med prosjekt #sunnkropp og 24 Fitclub Skåssælva. Jobber for å bli en god leder og et bra forbilde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *