Selvransakelsen

Så var det tid for å kjenne etter. Hvordan har ting egentlig vært dette året? Kanskje dette er året for erkjennelse og selvransakelse..

Jeg har kjent på mestring, men også avmakt i år.
Hvordan det er å stå på sidelinjen i andres liv, og se hvordan de rives og slites fra innsiden, og vite at jeg ikke kan gjøre annet enn å stå ved siden av.
Helst i ro.
Kjenner du meg litt, tenker du kanskje at det er en umulig oppgave for meg: å stå helt i ro.
Men kjenner du meg riktig godt, så vet du at jeg klarer det, når jeg må. Og vi er enige om at det koster. Det koster å ikke levere velmente råd når det fra utsiden kan se enkelt ut å fikse. Det koster å ikke handle ut fra egne interesser. Og det koster å se andre slite.

Det har vært mye læring i 2017. Og jeg har aldri følt meg eldre. Flere av rynkene som tidligere bare kom fram etter mysing i sterk sol, har nå flyttet inn i ansiktet mitt for godt. De skal minne meg på at livet plutselig kan komme og hente meg til alvorets bord.
Der jeg tidligere hadde en egen rosa sky med myke puter, har jeg kjent på hvordan det er å skrape tåneglene i grus og asfalt. Jeg har vært nedi med begge henda og det ene kneet, men jeg slipper likevel ikke taket i de myke putene.

Jeg har gått noen runder med meg sjøl etter hvert som kveldene kom tidligere og lufta ble mer blå. Både november og desember er fine sånn, -Lyset innbyr til refleksjon.

Jeg har funnet mange svakheter i handlingsmønsteret mitt. Jeg skjønner flere sammenhenger enn før, og ser at en del vansker jeg kjenner på nå, kunne vært unngått. Det er snart ikke en feil igjen, som jeg ikke har begått, selv om jeg er våken nok til å vite at jeg også har gjort mye riktig. Uansett skal jeg se på resultatene av mine styrker og svakheter i mange år framover. Ironisk nok har jeg selv et bilde med mottoet:
«Alt du gjør i nåtiden, vil synes i fremtiden. Tenk litt på det.»
Det kan slå begge veier, det.

Det gode er at jeg ikke føler meg svakere. Mer sårbar, ja. Men ikke svak.

Tidligere trodde jeg at sårbarheten ville ødelegge, så jeg lot ikke så mye egentlig gå inn på meg. Hverken de aller største gledene eller de dypeste sorgene har dratt meg ut på dypet. Jeg har landa på beina og ting har ordnet seg. De som ikke vet bedre, ville kanskje kalle meg grunn, fordi jeg har ristet meg og fortsatt videre av det meste som har dukket opp. Litt som kattene gjør, har jeg bare sparket over det og gått derfra.

 

Kaptein Blikk har hentet fram litt og litt, med verdens største tålmodighet. Han må ha visst at det var noe annet her inne enn rosa skyer med myke puter. Han kommer med en klem når jeg er sliten, tør å stille kritiske spørsmål, tør å stå i alle stormer som måtte komme og holder rundt meg når jeg ikke vil stå på beina. Han hører etter når jeg endelig snakker, på ekte, og han prøver å forstå meg. Jeg trenger ikke lenger være den sterkeste. Han er tryggheten min. Det har tatt meg veldig mange år å senke guarden, jeg tror jeg har kommet et stykke på vei nå.

 

Jeg tror 2017 skal få lov til å være det året jeg kjente at det er lov, og godt, å være sårbar. 

Selvskryt først. Refleksjoner siden..

Jeg har uoffisielt norgesmesterskap i å skryte av meg sjøl og alt jeg får til. Herlighet, hva HAR vi Facebook til, liksom?

I dag velger jeg å holde meg i overflaten, og skal gi meg selv kreditt for ting jeg syns har gått bra. Det er første runde med selvransakelse. Dypere dykk skjer ikke i dag. Det er fortsatt noen timer igjen av 2017, til DEN jobben.

Så, – HER ER LISTA:

  • Jeg har klart å gi noen elever følelsen av å bli sett, og å bli sett på som VIKTIGE, fordi det er nettopp det de er, uten at de egentlig tror det selv.
  • Jeg har turt å ta konflikter, både privat og på jobb, som jeg tidligere ville skygget unna.
  • Jeg har klart å holde fokuset på aktivitet, sunnhet og helse. (Med noen få unntak i sommer, da jeg til og med bestilte dessert FØR middag, for å være sikker på at jeg skulle orke å spise den) Det har vært mulig å hente meg inn igjen.
  • Jeg VET jeg har hjulpet andre med selvfølelse, aktiviteter, tilstedeværelse.
  • Jeg har klart å spare MANGE penger til ny bruktbil, som skal kjøpes inn i 2018.
  • Jeg har pustet med magen, tatt meg tid til å kjenne etter, og jeg har tålt å se at huden ikke er like spenstig eller at håret MÅ farges for å ikke gå over i bestemorkategorien.
  • Den blå motivasjonsbilen min har vært ryddig inni, vasket utenpå (en gang, men likevel) og den har kjørt SAKTE over alle fartsdempere. Øving til ny bil ser ut til å gå bra.
  • Jeg vet jeg har inspirert noen og motivert andre, i forbindelse med treningene og gjengen vi er i Skåssælva Fitclub.
  • Jeg har ledd mye, mest av meg sjøl.
  • Jeg har takket mye, løftet andre for sine bragder, heiet på og skrytt av. Menneskene rundt meg har fått ekte komplimenter, fordi jeg setter stor pris på dem.
  • Gutta mine er i ferd med å bli voksne, og de har med seg en god pakke liv og røre fra mammaen sin.
  • Jeg er i ferd med å bli voksen sjøl, med «to-do-list», sparekonto, konsekvenstenkning og oppfølgingsplan.
  • Jeg har vært med på å skape nye, gode vennskap.

 

Romjulstanker

Det er små bjeller i alle sangene som kommer ut av den nye dabradioen på kjøkkenet, vi ønsker hverandre god jul i alle retninger. Og vi er så glade hver julekveld.

Jeg kjenner noen som ikke er så glade hver julekveld. Som kunne tenke seg at jula bare var en helt vanlig ferie, med mulighet for å hente seg inn litt. Alene.  Smilet sitter utenpå, og føles mest som en plikt fordi andre trenger at de er lykkelig i jula. Selvsagt skal man være med på juleselskapene. Det er jo tradisjon! Og det er så mange i familien som ønsker å se dem! Det gjelder å ikke ødelegge den gode stemningen for de andre.

Jeg har en god følelse for jul. Jeg liker å ha selskap, elsker julesanger og jeg deler ut juleklemmer til alle som kommer innenfor sona.  Fordi jeg velger sjøl, kanskje?

Men selv jeg, som traller og synger, som smiler og ler, jeg har mine øyeblikk i desember uten den helt fantastiske lykkefølelsen. Og da syns jeg det er godt å trekke meg litt inn i meg selv, om enn  bare for et øyeblikk. Tenke litt på egenhånd, gruble, kjenne at jeg har hånda nedi bakken. Før jeg igjen kaster meg på karusellen med julespas og julestas. Jeg bruker litt av desember til disse egentankene, og jeg syns det passer til lyset og stemningen som er ute nå. Naturen hviler, ligger helt i ro, venter. Det er tid for refleksjon. Og akkurat da trenger jeg ikke alltid en stor flokk rundt meg. Kanskje jeg skal bli litt flinkere til å godta at det finnes mange som ikke trenger, eller som ikke ønsker, en stor flokk rundt seg i jula?

 

 

Tankene går i dag til dere som har det litt trått i jula. Dere som ikke får hentet opp julestemningen, og som egentlig kunne ønske at jula snart var over med alt maset sitt.

Det er lov å ikke være julelykkelig hele tiden. Det holder med ørsmå glimt av tilfredshet. For eksempel ved synet av rimfrost på greiner, eller ved at noen har tid til å sette seg ned litt.