Selvransakelsen

Så var det tid for å kjenne etter. Hvordan har ting egentlig vært dette året? Kanskje dette er året for erkjennelse og selvransakelse..

Jeg har kjent på mestring, men også avmakt i år.
Hvordan det er å stå på sidelinjen i andres liv, og se hvordan de rives og slites fra innsiden, og vite at jeg ikke kan gjøre annet enn å stå ved siden av.
Helst i ro.
Kjenner du meg litt, tenker du kanskje at det er en umulig oppgave for meg: å stå helt i ro.
Men kjenner du meg riktig godt, så vet du at jeg klarer det, når jeg må. Og vi er enige om at det koster. Det koster å ikke levere velmente råd når det fra utsiden kan se enkelt ut å fikse. Det koster å ikke handle ut fra egne interesser. Og det koster å se andre slite.

Det har vært mye læring i 2017. Og jeg har aldri følt meg eldre. Flere av rynkene som tidligere bare kom fram etter mysing i sterk sol, har nå flyttet inn i ansiktet mitt for godt. De skal minne meg på at livet plutselig kan komme og hente meg til alvorets bord.
Der jeg tidligere hadde en egen rosa sky med myke puter, har jeg kjent på hvordan det er å skrape tåneglene i grus og asfalt. Jeg har vært nedi med begge henda og det ene kneet, men jeg slipper likevel ikke taket i de myke putene.

Jeg har gått noen runder med meg sjøl etter hvert som kveldene kom tidligere og lufta ble mer blå. Både november og desember er fine sånn, -Lyset innbyr til refleksjon.

Jeg har funnet mange svakheter i handlingsmønsteret mitt. Jeg skjønner flere sammenhenger enn før, og ser at en del vansker jeg kjenner på nå, kunne vært unngått. Det er snart ikke en feil igjen, som jeg ikke har begått, selv om jeg er våken nok til å vite at jeg også har gjort mye riktig. Uansett skal jeg se på resultatene av mine styrker og svakheter i mange år framover. Ironisk nok har jeg selv et bilde med mottoet:
«Alt du gjør i nåtiden, vil synes i fremtiden. Tenk litt på det.»
Det kan slå begge veier, det.

Det gode er at jeg ikke føler meg svakere. Mer sårbar, ja. Men ikke svak.

Tidligere trodde jeg at sårbarheten ville ødelegge, så jeg lot ikke så mye egentlig gå inn på meg. Hverken de aller største gledene eller de dypeste sorgene har dratt meg ut på dypet. Jeg har landa på beina og ting har ordnet seg. De som ikke vet bedre, ville kanskje kalle meg grunn, fordi jeg har ristet meg og fortsatt videre av det meste som har dukket opp. Litt som kattene gjør, har jeg bare sparket over det og gått derfra.

 

Kaptein Blikk har hentet fram litt og litt, med verdens største tålmodighet. Han må ha visst at det var noe annet her inne enn rosa skyer med myke puter. Han kommer med en klem når jeg er sliten, tør å stille kritiske spørsmål, tør å stå i alle stormer som måtte komme og holder rundt meg når jeg ikke vil stå på beina. Han hører etter når jeg endelig snakker, på ekte, og han prøver å forstå meg. Jeg trenger ikke lenger være den sterkeste. Han er tryggheten min. Det har tatt meg veldig mange år å senke guarden, jeg tror jeg har kommet et stykke på vei nå.

 

Jeg tror 2017 skal få lov til å være det året jeg kjente at det er lov, og godt, å være sårbar. 

Skrevet av

janewernersen

Lærer ved Vestfossen ungdomsskole, forfatter av "Du herlige Hagegynge" og "Hagegynga om bil og sånt", entertainer og tekstforfatter til store og små anledninger. Aktiv Herbalifer med prosjekt #sunnkropp og 24 Fitclub Skåssælva. Jobber for å bli en god leder og et bra forbilde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *