Selvransakelsen

Så var det tid for å kjenne etter. Hvordan har ting egentlig vært dette året? Kanskje dette er året for erkjennelse og selvransakelse..

Jeg har kjent på mestring, men også avmakt i år.
Hvordan det er å stå på sidelinjen i andres liv, og se hvordan de rives og slites fra innsiden, og vite at jeg ikke kan gjøre annet enn å stå ved siden av.
Helst i ro.
Kjenner du meg litt, tenker du kanskje at det er en umulig oppgave for meg: å stå helt i ro.
Men kjenner du meg riktig godt, så vet du at jeg klarer det, når jeg må. Og vi er enige om at det koster. Det koster å ikke levere velmente råd når det fra utsiden kan se enkelt ut å fikse. Det koster å ikke handle ut fra egne interesser. Og det koster å se andre slite.

Det har vært mye læring i 2017. Og jeg har aldri følt meg eldre. Flere av rynkene som tidligere bare kom fram etter mysing i sterk sol, har nå flyttet inn i ansiktet mitt for godt. De skal minne meg på at livet plutselig kan komme og hente meg til alvorets bord.
Der jeg tidligere hadde en egen rosa sky med myke puter, har jeg kjent på hvordan det er å skrape tåneglene i grus og asfalt. Jeg har vært nedi med begge henda og det ene kneet, men jeg slipper likevel ikke taket i de myke putene.

Jeg har gått noen runder med meg sjøl etter hvert som kveldene kom tidligere og lufta ble mer blå. Både november og desember er fine sånn, -Lyset innbyr til refleksjon.

Jeg har funnet mange svakheter i handlingsmønsteret mitt. Jeg skjønner flere sammenhenger enn før, og ser at en del vansker jeg kjenner på nå, kunne vært unngått. Det er snart ikke en feil igjen, som jeg ikke har begått, selv om jeg er våken nok til å vite at jeg også har gjort mye riktig. Uansett skal jeg se på resultatene av mine styrker og svakheter i mange år framover. Ironisk nok har jeg selv et bilde med mottoet:
«Alt du gjør i nåtiden, vil synes i fremtiden. Tenk litt på det.»
Det kan slå begge veier, det.

Det gode er at jeg ikke føler meg svakere. Mer sårbar, ja. Men ikke svak.

Tidligere trodde jeg at sårbarheten ville ødelegge, så jeg lot ikke så mye egentlig gå inn på meg. Hverken de aller største gledene eller de dypeste sorgene har dratt meg ut på dypet. Jeg har landa på beina og ting har ordnet seg. De som ikke vet bedre, ville kanskje kalle meg grunn, fordi jeg har ristet meg og fortsatt videre av det meste som har dukket opp. Litt som kattene gjør, har jeg bare sparket over det og gått derfra.

 

Kaptein Blikk har hentet fram litt og litt, med verdens største tålmodighet. Han må ha visst at det var noe annet her inne enn rosa skyer med myke puter. Han kommer med en klem når jeg er sliten, tør å stille kritiske spørsmål, tør å stå i alle stormer som måtte komme og holder rundt meg når jeg ikke vil stå på beina. Han hører etter når jeg endelig snakker, på ekte, og han prøver å forstå meg. Jeg trenger ikke lenger være den sterkeste. Han er tryggheten min. Det har tatt meg veldig mange år å senke guarden, jeg tror jeg har kommet et stykke på vei nå.

 

Jeg tror 2017 skal få lov til å være det året jeg kjente at det er lov, og godt, å være sårbar. 

Selvskryt først. Refleksjoner siden..

Jeg har uoffisielt norgesmesterskap i å skryte av meg sjøl og alt jeg får til. Herlighet, hva HAR vi Facebook til, liksom?

I dag velger jeg å holde meg i overflaten, og skal gi meg selv kreditt for ting jeg syns har gått bra. Det er første runde med selvransakelse. Dypere dykk skjer ikke i dag. Det er fortsatt noen timer igjen av 2017, til DEN jobben.

Så, – HER ER LISTA:

  • Jeg har klart å gi noen elever følelsen av å bli sett, og å bli sett på som VIKTIGE, fordi det er nettopp det de er, uten at de egentlig tror det selv.
  • Jeg har turt å ta konflikter, både privat og på jobb, som jeg tidligere ville skygget unna.
  • Jeg har klart å holde fokuset på aktivitet, sunnhet og helse. (Med noen få unntak i sommer, da jeg til og med bestilte dessert FØR middag, for å være sikker på at jeg skulle orke å spise den) Det har vært mulig å hente meg inn igjen.
  • Jeg VET jeg har hjulpet andre med selvfølelse, aktiviteter, tilstedeværelse.
  • Jeg har klart å spare MANGE penger til ny bruktbil, som skal kjøpes inn i 2018.
  • Jeg har pustet med magen, tatt meg tid til å kjenne etter, og jeg har tålt å se at huden ikke er like spenstig eller at håret MÅ farges for å ikke gå over i bestemorkategorien.
  • Den blå motivasjonsbilen min har vært ryddig inni, vasket utenpå (en gang, men likevel) og den har kjørt SAKTE over alle fartsdempere. Øving til ny bil ser ut til å gå bra.
  • Jeg vet jeg har inspirert noen og motivert andre, i forbindelse med treningene og gjengen vi er i Skåssælva Fitclub.
  • Jeg har ledd mye, mest av meg sjøl.
  • Jeg har takket mye, løftet andre for sine bragder, heiet på og skrytt av. Menneskene rundt meg har fått ekte komplimenter, fordi jeg setter stor pris på dem.
  • Gutta mine er i ferd med å bli voksne, og de har med seg en god pakke liv og røre fra mammaen sin.
  • Jeg er i ferd med å bli voksen sjøl, med «to-do-list», sparekonto, konsekvenstenkning og oppfølgingsplan.
  • Jeg har vært med på å skape nye, gode vennskap.

 

Romjulstanker

Det er små bjeller i alle sangene som kommer ut av den nye dabradioen på kjøkkenet, vi ønsker hverandre god jul i alle retninger. Og vi er så glade hver julekveld.

Jeg kjenner noen som ikke er så glade hver julekveld. Som kunne tenke seg at jula bare var en helt vanlig ferie, med mulighet for å hente seg inn litt. Alene.  Smilet sitter utenpå, og føles mest som en plikt fordi andre trenger at de er lykkelig i jula. Selvsagt skal man være med på juleselskapene. Det er jo tradisjon! Og det er så mange i familien som ønsker å se dem! Det gjelder å ikke ødelegge den gode stemningen for de andre.

Jeg har en god følelse for jul. Jeg liker å ha selskap, elsker julesanger og jeg deler ut juleklemmer til alle som kommer innenfor sona.  Fordi jeg velger sjøl, kanskje?

Men selv jeg, som traller og synger, som smiler og ler, jeg har mine øyeblikk i desember uten den helt fantastiske lykkefølelsen. Og da syns jeg det er godt å trekke meg litt inn i meg selv, om enn  bare for et øyeblikk. Tenke litt på egenhånd, gruble, kjenne at jeg har hånda nedi bakken. Før jeg igjen kaster meg på karusellen med julespas og julestas. Jeg bruker litt av desember til disse egentankene, og jeg syns det passer til lyset og stemningen som er ute nå. Naturen hviler, ligger helt i ro, venter. Det er tid for refleksjon. Og akkurat da trenger jeg ikke alltid en stor flokk rundt meg. Kanskje jeg skal bli litt flinkere til å godta at det finnes mange som ikke trenger, eller som ikke ønsker, en stor flokk rundt seg i jula?

 

 

Tankene går i dag til dere som har det litt trått i jula. Dere som ikke får hentet opp julestemningen, og som egentlig kunne ønske at jula snart var over med alt maset sitt.

Det er lov å ikke være julelykkelig hele tiden. Det holder med ørsmå glimt av tilfredshet. For eksempel ved synet av rimfrost på greiner, eller ved at noen har tid til å sette seg ned litt.

Når det lugger

Jeg vet det provoserer. Å dele lettbeinte kommentarer, være positiv i alle oppdateringer. Ikke si noe om det som gjør vondt. Det som lugger.

Og så tenker jeg.. Hvem nyter godt av det, om jeg virkelig forteller? Sitter det noen der ute og ønsker å lese om de tingene som drar meg ned? Er det egentlig nyttig? Eller viktig, for noen? -å dele det som lugger?

Å være menneske gjør usannsynlig vondt i perioder. Også for meg. Det er så innmari mange fallgruver, mulighetene for å gå på trynet er over alt! Spesielt fordi jeg er mamma. Men også disse: datter, søster, tante, stemor, kjæreste, venn, svigerdatter, ekskone, svigerinne.. Og så har jeg valgt å bli lærer, i tillegg til trenings- og kostholdspådriver. Alt krever at jeg forholder meg til andre. Jeg har altså flere tusen muligheter til å gjøre feil, hver eneste dag. Og det gjør jeg også. Kanskje ikke flere tusen hver dag, men nok til å kjenne det svir i hårfestet.

Det vondeste er å lugge andre. Samvittigheten gnager når en elev ikke vet hva som kreves, fordi jeg ikke har gitt bra nok tilbakemelding. En kunde sitter og lurer på når jeg skal ha den oppfølgingssamtalen jeg lovet, kjæresten kunne tenke seg at vi fant på noe sammen. Gamle venner lurer på hvor det har blitt av meg, jeg skriver ingenting lenger, og det  jeg skriver er egentlig ikke så bra. Og vet du hva? Jeg ler ikke så mye lenger. Det føles lenge siden, at jeg smilte for meg selv. Inni meg.  Det kjennes ut som om hestehalen er litt for stram ved tinningen.

Men gjør det noen ting bedre, at jeg forteller det til verden rundt meg? Jeg tror ikke det. Jeg letter bare litt på trykket som er inni meg, men det hjelper ingen.

Det er bare sånn livet er, for oss alle. Vi har dager der krøllene får lufttørke og det lukter epleshampo og vafler av håret. Og vi har dager med kløe i hodebunnen, hår i børsten og lys, fargeløs ettervekst.

Disse dagene jeg har akkurat nå kan betegnes med ofrene til enkelte indianerstammer, de som fikk skalpen skåret av og hengt på en stokk. Jeg vil tro det lugget mer enn gjennomsnittet.

Det handler om barna. Bare å skrive ordene får halsen til å snøre seg sammen og mellomgulvet til å krympe.  Når barna ikke har det som de skal. Eller, som vi ønsker at de skal ha det. Når klokka er fire og det deles klemmer, jeg er glad i deg og vi ses om tolv dager. Det er lenge. Det er så mange usagte ord i sånne klemmer. Så mye som kan gå galt, som har gått galt. Så mange hårstrå som rykkes ut, ett og ett av gangen.

Å være mamma er det vanskeligste jeg har prøvd meg på, og det er det eneste jeg ikke har mulighet til å gjøre om igjen. For tiden går, de blir voksne. Og sjansene til å lære dem noe, til å prege, til å påvirke.. blir mindre og mindre. Det jeg kan gjøre nå, er å se på. Og håpe. Håpe at de kjenner på sin egen verdi. At de ikke mister trua på sin egen styrke, der inne. Uten at jeg kan gjøre noe annet enn å stryke dem over håret, når de kommer innom livet mitt, flyktig.

 

Det lugger.

Se hva katta dro inn

Fordi jeg har godt av det. Fordi jeg har bestemt meg. Og fordi Maren sa det.

Jeg har en ny driv igjen. Ingen flere juksetreninger. Da jeg kom til PTMaren i går spurte hun om hvordan det var med elefanten min. Jeg innrømmet at det var litt tøft, men at jeg i det minste hadde snakket med ham (ja, det er nok en HAN -av så mange grunner) og sagt at han tar litt stor plass i stua. Han krympet seg faktisk litt, i det jeg sa det. Hensynsfull, i grunn, til elefant å være.

Hva har du tenkt å gjøre med den da?

Maren lurte på hva jeg tenkte framover, om jeg har en plan. Siden jeg ikke kan ha den innendørs, liksom. Sukk. Jeg svarte at jeg må ta i skikkelig når jeg trener, hver gang. Ingen øvelser skal gjennomføres med det målet å bli ferdig. De skal angripes og jobbes med, og målet er at hver eneste økt skal være den hardeste hittil.

Hun godtok min plan om to eller tre intensive økter i uka, så lenge jeg gir alt hver gang. De andre dagene holder det med en kveldstur, både for kroppen og sjela. Jeg fikk tips om å skrive treningsdagbok, der jeg i forkant skriver ned hva jeg skal fokusere ekstra på den enkelte økta, og etterpå skriver hvordan jeg syns det virka. En god idé. Av hensyn til manglende underholdningsverdi, skal jeg holde den dagboka skriftlig, for meg selv. Men jeg har prøvd allerede, og det var faktisk en effekt i det!

Siden jeg gjorde meg god og mør i går, ble det rolig i dag. Jeg skulle på yoga, har meldt meg på nytt kurs igjen. Kurs i å ligge helt stille i en vond stilling, og så puste rolig til jeg glemmer at det gjør vondt. Faktisk en fantastisk god treningsform.
Men fordi livet innhenter oss innimellom, ble det ingen yoga på meg i kveld. Så da ble det en kveldstur med Kaptein Kajakk istedenfor.
Det som startet som litt yr, utviklet seg raskt til å bli århundrets regnbyge, og det skvatt frosk i alle retninger der vi gikk i mørket med refleksvest og joggesko. Jeg er jaggu glad vi har svømmeknappen, begge to, for jeg kunne vri opp skoa mine da vi kom inn.

Men det ble tur, så planen er foreløpig fulgt, til punkt og prikke.

Dælaveien i Åmot.

Jeg tok meg en tur med sekken på ryggen. Tanken var å prøve å gå ut noe av stølheta i kroppen, for jeg gruer sånn for morgendagen. Med helt nye fjellstøvler som skulle testes ut, og med bokser og nett til eventuell fangst på turen, parkerte jeg den lille, blå helt i utkanten av sivilisasjonen, forbi Modumhallen. En nydelig plass å starte.

Jeg gikk ikke helt opp til Bergdamtjenn, var rett og slett for lemster i beina. Men jeg gikk nesten opp. Og jeg fikk gjort meg noen tanker på turen. Det er utrolig hvor lett tankene flyr når jeg går sånn, alene i skogen. Blant annet fant jeg noe som kunne likne på en boligblokk for skogmus, langs kanten av stien. Og jeg så for meg hvordan de piler over til hverandre på besøk. –Unnskyld, du har ikke en kopp sukker å låne bort vel?

Jeg fikk omtrent hundre andre tanker også, eller stemninger. Tror det er godt for sjela, hvis det går an å si sånt uten å høres ut som jeg er søtti.

Vel, jeg ville bare dele disse bildene med dere. Syns de var verdt turen.

Nå tar jeg kvelden. Rett og slett.

Sannheten i hvitøyet.

Jeg har en elefant i rommet. Den står helt stille i et hjørne og prøver å se usynlig ut.

Jeg deler mye, og helst om hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg lever. Nettopp derfor kan det tenkes en og annen har stussa litt over at mine T-skjorter virker trangere på midten. Jeg har kjent det, og egentlig sett det, men så har jeg slått det bort, for jeg lever jo så sunt!

Veier du 72 kilo?

Vel. Jeg var hos en doktor som skulle veie og måle meg. Jeg hadde fylt ut et skjema på forhånd, der vekta mi sto som «72?», fordi jeg ikke var sikker. Jeg hadde ikke tenkt på vekta på lenge, fordi «jeg er jo så sunn». Doktoren, som var en ung, pen mann, så på meg og spurte: Veier du 72 kilo? Jeg følte nesten det var et lite trykk på alle ordene. Så jeg svarte at jeg ikke var sikker, og at det var derfor det sto et spørsmålstegn etterpå. Han hentet en vekt og ba meg gå opp på den. Og den raste oppover, som om den ikke hadde tenkt til å stoppe på 72. Faktisk så jeg aldri tallet 72 noe sted i displayet der. Den vippet rundt 76 og 77, til den landet på 76,9.

foto: Hamza Butt

Jeg var overrasket, så overrasket at jeg lette etter mulige feilkilder. Doktoren sa at klærne veier jo en del. -Ikke mange kilo, tenkte jeg. Og lurte på om det heller kunne ha sammenheng med at jeg hadde drukket to og en halv liter vann siden frokost. Jeg slo det fra meg, siden jeg hadde sikkert tissa ut omtrent like mye.. Han spurte om jeg hadde veid 72. Som om han tvilte, liksom. Jeg svarte at jeg nok hadde lagt på meg litt i sommer. Han var enig.

Muskler veier mye, og jeg har mye muskler!

Doktoren mente at jeg vil ha godt av å gå ned 5 av dem. Kiloene. Jeg svarte at da må jeg nok slutte med styrketrening, for du skjønner. Muskler veier mye, og jeg har mye muskler! Han så på meg, som om han stålsatte seg til en lang kamp om forståelse. «Altså. Du har rett. Men dine ekstra kilo ser ut til å ligge på innsiden av magen, og da kalles det ikke muskler, men bukfett.» -Sa doktor Ung-og-pen.

Bæom, liksom. Tid for å kle på seg og gå hjem. Selvransakelse. Kom inn i stua og hils på elefanten ingen snakker om.

Ja, jeg har trent. I starten av sommerferien morgentrente jeg i London, og jeg hadde både frokostshake og restitusjonsshake. I tillegg spiste jeg meg stappmett til alle måltider. Fish& chips, pasta, øl.. Jeg har også trent litt sånn dann og vann i ferien ellers. Men i hvert fall TO av gangene jeg har skrevet at jeg skal ut og trene, har det ikke blitt noe av. Altså forhåndsløgner. I beste hensikt.

Jeg har drukket brus til alle anledninger der det var upassende med øl.

Så kommer det viktigste. Jeg har fortsatt med frokostshake og restitusjonsshake. og levd i god tro. Samtidig har jeg spist mye ute, og aldri gått glipp av en eneste dessert! Jeg har ofte spist softis, og jeg har drukket brus til alle anledninger der det var upassende med øl. Det er ikke sikkert det hjelper å drikke 3 liter vann, når jeg i tillegg får i meg så mye sukker! Det er på tide å stikke fingeren i jorda og ta seg sjøl på alvor igjen.

At en kropp kan gå så inn i helvete i hvilemodus!

Jeg hadde min første time på lenge igår, med PTMaren. Hun satte meg i gang med sirkeltreningen som jeg tok før ferien. At en kropp kan gå så inn i helvete i hvilemodus! Mot slutten var jeg på gråten og lagde gryntelyder mens jeg siklet og harket. Jeg hang med beina i slynger og løp i løse lufta, gjorde spensthopp med vekt og med slynge. Slynga ble min endestasjon, med beina opp og trynet ned plasket jeg i matta når det var 5 sekunder igjen, fullstendig tom. Kondisjon og muskler er i aller høyeste grad ferskvare, og mine var nok lagret i feil temperatur, eller for lenge.. Men heldigvis har kroppen hukommelse nok til å reagere på innsatsen. Det kommer bedre tider.

I dag, før jeg rullet meg ut av senga, kjente jeg at hukommelsen jobber enda. Jeg er så støl i magen, at jeg ikke vet hvordan morgendagen skal gå. Jeg vet jo at det er verre på dag 2..

Men jeg har i det minste snakket med elefanten i rommet. Tatt den i snabelen og hilst pent. Sammen skal vi komme oss forbi selvbedrag og latskap. Elefanten min og jeg.

foto: Mayuresh Walke

Location Overhalla

Sånn. DDE holder fortsatt på inni hodet mitt, men E6 har i det minste sluppet taket nå.

Turen oppover kan egentlig ta under 12 timer, men jeg valgte å bruke et par dager og netter. Det blir feriefølelse av sånt. Først kjørte jeg over Valdresflye og inn i Vågå, der jeg overnattet på Kvilheim. Vertskapet feiret bryllupsdag og satt med en bedre middag da jeg kom utpå kvelden. Jeg kjøpte meg en boks Tuborg og satte meg ute med feriepuls. Hytta mi hadde tidligere vært spekebu, og jubelbrudgommen fortalte at det på veldig varme dager luktet spekepølse der inne enda. Jeg tenkte det kunne passe godt sammen med øl, men temperaturen steg ikke mye utover kvelden. Jeg la meg uten pølselukt.

Etter min sedvanlige Herbafrokost kjørte jeg oppover, da neste stopp var Snåsa, mange timers kjøring nordover. Men jeg hadde ikke mer enn kommet ut på E6, før DDE trengte seg inn i skallen min. Jeg visste råd, og satte på ei lydbok. Arv og miljø av Vigdis Hjort. Den fikk meg i alle fall til å gruble på helt andre ting enn to strofer fra en trøndersang.

På vei opp mot Digre Dovre dukket det opp skilt som lovet fantastisk utsikt, fjelltur og god mat, så jeg svingte av mot høyre, opp til Høvringen. Den stakkars lille bilen måtte ned i andre i de fleste svingene, det er ikke store motoren å skryte av.. Men jeg kom opp til Rondanes Haukliseter Fjellhotell og et enormt fjellområde med fantastisk vidsyn, utsikt, eller hva jeg skal kalle det. Verten viste meg en tur som var «akkurat passe til å vekke apetitten», så jeg kunne rekke lunsjen klokka to. Haukeberget. Jeg gikk til Haukeberget. Tid for innsikt, ro, ingen tanker, bare pust, gå videre, kjenn på lufta..

Og nede igjen ved fjellhotellet luktet det stekt flesk. Jane var solgt. 295 kroner for buffet. Ikke en dårlig løsning, for jeg liker så godt når jeg kan spise litt av alt som står framme. Og jeg bare nevner det. Jeg følte meg som han matskribenten i «Rottatouille», da jeg smakte på den hjemmelagde potetstappa med ringer av vårløk på. Den fikk meg til å tenke på bestemors mat, enda jeg ikke visste at jeg husket den engang! Og med stekt flesk, kokte grønnsaker.. Jeg spiste i stillhet, med utsikt over Rondane gjennom de kjempestore vinduene i spisesalen på Haukliseter Fjellhotell. Og jeg takket meg selv for å være impulsiv nok til å kjøre av fra E6. En 3 timers omvei.

Nede igjen kom det stadige regnbyger. Jeg måtte ta bilde av den grønne elva i Sel, og på Dombås var det skikkelig regn. Det enorme, digre Dovre får meg alltid til å føle meg liten. Jeg skjønner hvordan diktere, kunstnere og turister sitter igjen med inspirasjon herfra.

En bitteliten bakdel med å ha lagt om til sunnere liv, er at alt vannet jeg drikker er nødt til å slippes ut igjen etter å ha hatt runden sin i meg. Så jeg tror jeg har sett noen trailerdasser langs E6. Heldigvis er de ganske rene. Tror det kunne vært verre.

På Oppdal var det flere steder skilt mot Vårstigen, en slags pilegrimsferd. Jeg var mer imponert over at det så ut som om snøen bak meg hang loddrett i fjellet. Etter hvert som jeg kjørte, så jeg Trøndelag åpnet seg. Som Sandemo kalte «landet med de store skoger». De kjente Trøndelån og poplene som var plantet ved gårdene.

Og jeg ankom Snåsa utpå kvelden. Til gården Gran Nordre, som hadde reklamert med utleie av Vognbua, ei skikkelig koselig stue. Det viste seg at det var litt feil i markedsføringa, fortalte han, da han viste meg rommet i endre etasje på bolighuset, med felles bad i gangen. Jeg stusset litt, men han sa at om jeg skulle hatt vognbua ville det kostet i hvert fall det dobbelte. Det gjorde meg ingen ting. Det er ikke mitt problem om noen blir gretne fordi de eventuelt føler seg lurt. Jeg bare sa fra at det burde rettes opp til senere. Han var enig. Rommet var koselig, og gården var verdt en spasertur i seg selv. Ute på det svære tunet hang det flere hengekøyer i treet, det var bålplass, sittegrupper, bugnende blomsterbed og en gammel trebåt. Jeg var solgt. Fant meg ei hengekøye og ringte Kapteinkjæresten min.

Tirsdag morgen pakket jeg mine pappesker ut i bilen igjen og satte kurset mot det som hadde vært målet med hele turen. Overhalla. Jeg kjente smilet bre seg i det jeg tok av ved Grong. Og det gikk nesten helt rundt da jeg svingte opp mot Lille Amdal. Jeg visste at jeg om under fem minutter skulle se June igjen, en av de flotteste menneskene jeg kjenner.

Hun var som jeg husket. Bare enda mer. Varmere, våknere, modigere, ærlig, nysgjerrig, ung, sårbar, modig og utrolig vakker, både utenpå og inni. Vi spiste på Numero Uno, som ikke lenger heter det, men noe Napoli-ett-eller-annet i Namsos, før vi dro hjem og spilte og sang sammen. Og hun flytter nedover nå. Nedover!!

Det var alt, så langt.

Nå er det en halvtime sol her, alle har tatt på shorts og løpt ut. For det har styrtregnet helt til nå plutselig. Jostein kastet seg over gressklipperen og ungene har vannkrig eller noe. Jeg skal ut og kjenne hva de kaller VARMT..

Ha en fantastisk dag, hvor enn du er

 

 

De Dummes Merke

Når sola har fått virke en stund, kommer arrene bedre frem.

Jeg har et merke som minner meg på min posisjon i barndommens hierarki. Hvis det har gått for lang tid med en følelse av vellykkethet, sosial status eller hva man skal kalle det, trenger jeg bare å se ned på håndleddet mitt for å komme godt ned igjen, takk.

Jeg var ikke spesielt god på sosiale koder og regler. Jo, jeg så dem, jeg bare føyde meg ikke inn etter dem. Derfor var det ikke så lett å like meg. (Det er ikke sikkert det er lett enda, men folk i vår alder er mer dannet, så jeg merker mindre til det)

Om du vokste opp på 70- og 80-tallet, og kjente ungdommer som røyka, så kan det tenkes du har sett dette merket før. For jeg var ikke den eneste som fikk det. Det gikk ut på at en som hadde begynt å ungdomsskolen kunne få røyken til å komme ut gjennom ørene.

Jeg var ni og syns det virket merkelig. De andre rundt fortalte at de hadde sett det sjøl, og derfor var det sant. Det eneste jeg trengte å gjøre, var å stå bak ham og klemme skikkelig hardt rundt magen hans. Og så følge nøye med på ørene hans for å se røyken som kom ut av dem.

Det kjentes ut som et vepsestikk, bare litt større. Og det brant lenger. De andre lo over hvor dum det går an å bli. Jeg lo også, mens jeg så huden skrellet av i en liten sirkel. Det luktet svidd hår i starten. Men i noen uker luktet det faktisk litt sur røyk av hånda mi.

Det ble kalt De Dummes Merke, og jeg oppdager det etter noen dager i sola. Som med alle arr, -de kommer til syne innimellom. Faktisk er jeg takknemlig for hvert arr jeg har på kroppen min, de minner meg på hvem jeg er og hvor skjørt alt kan være. Kanskje de hjelper meg til å forstå andre, til å møte andre der de er.

For jeg vet at det gjerne ligger mye under en merkelig oppførsel.

Ha en fantastisk dag i sola.

Se over noen arr, og kjenn om du er glad i dem.

Kondis

Aerob.

Bare navnet får meg til å pese. Tenke med gru på åtti- og nittitallets aerobic, med skyhøye beinskjæringer og glinsende topper. Kjenne blodsmaken i munnen og vite at alle de andre fikser det helt greit, mens jeg sliter med koordinasjonen. Og med pusten. Og med motivasjonen.

Det sies at det er den treninga man hater mest, som er den man trenger mest. Så jeg har starta en øvelse med tankene mine. Jeg innbilder meg at jeg ELSKER kondistrening. Jeg gleder meg til kondistrening. AEROB er et ord jeg liker å høre- og enda bedre … Jeg liker å GJØRE aerob trening.

Litt målbevisst, litt skeptisk. Veldig klar for å løpe opp bakken.

Og vet du hva? Så lenge det ikke innebærer dustete dansetrinn, gjerne opp og ned på ei plastkasse, i en vanvittig kombinasjon «fra toppen nå, tre, to EN!», så kan jeg nesten si det stemmer.

I dag trente jeg på løping i motbakke. Intervaller på 20 sekunder, som i tabata. Bare ikke tabata. Ja da, jeg vet at tjue sekunder ikke er spesielt lenge, særlig for de som vanligvis syns det er helt ok å løpe seg en tur. Men for meg er det jaggu en bra start!!

Min motivasjon ligger fortsatt i helsegevinsten av bedre lunger og hjerte. Og jeg blir sterkere i beina av motbakkene. Og jeg tror jeg blir mer utholdende om jeg alltid presser meg LITT mer enn jeg egentlig ønsker å gjøre.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I tillegg har jeg lyst til å prøve den restitusjonsshaken vi har i sportsserien 24, den som er for kondistrening, med det coole navnet: Rebuild Endurance. (Det hører med til historien at jeg kjøpte den uten å vite hva «endurance» betyr, og måtte slå opp ordet for å finne bruksområdet..) Da jeg forsto at den var til utholdenhetstrening sank hjertet i kroppen min. Den ble stående på lager nesten ett år. Men i dag har den altså blitt åpnet. Fordi den skal være fantastisk for bedre resultater av aerob trening. Det er ikke snakk om at jeg vil trene kondis uten å få max utbytte, så den sto klar til meg da jeg kom ned igjen fra turen.

Og den var KNALLGOD!!

Den er en del dyrere i innkjøp, så om du lurer på om den er noe for deg, kan jeg tilby en prøvesmak av min. Da blir du med meg på motbakketrening, og så prøver du den shaken etterpå. Jeg kommer i hvert fall til å kjøpe flere.

Jeg vet at Monica bruker samme serien, men med «strength» istedenfor. Den er best etter styrketrening, og vi har vel sett hvor bra den har vært for muskelmassen hennes!  Så at disse virker bra for kroppen, er det ingen tvil om.

Knallgod var den!

Jeg legger meg, stolt over kveldens innsats.