Ut i regnet!

Når det blir mye stillesitting en dag, begynner klokka mi å kjefte. Jeg får udugeligstempel i dagens statistikk. I dag fikk jeg to stempel på Sverigetur..

Men det klokka mi ikke visste, var at jeg var proppfull av energi som ville brukes da vi kom hjem sent i kveld. Siden jeg er glad i varme sommerkvelder med store regndråper, tok jeg rett og slett innersvingen på den kjeftesmella, og innen klokka runda midnatt hadde jeg nådd mine 100% av dagens mål likevel.

Jeg tok på treningstøy og pakket mobilen inn i en brødpose før jeg stappa den ned i tightslomma. Så løp jeg, i sikksakk mellom froskene som feiret regnværet, opp til kirken og tilbake. Trøya klistret seg til meg, og det surkla i skoa. Men det var ikke kaldt. Og det gjorde så innmari godt å bruke kroppen litt. Det ble bare en halv time, og kanskje ikke fem kilometer en gang. Likevel fikk jeg max ut av det, på flere måter.

 

Har du tenkt over hvordan det lukter ute når det regner en lun sommerkveld? Hvordan alle bladene gnistrer? Og hvordan regndråpene smaker?

Det ble ikke for varmt å løpe, og da jeg kom inn hadde jeg jo nesten dusja ferdig allerede! Nå skriver jeg «løpe», som om jeg løper hele veien. Men vi vet vel alle at jeg mener «løpe så mye jeg orker av gangen». Alt hjelper, har jeg lært.

Mange sier at ferien ødelegger gode vaner. Jeg er ikke enig. Det er nå jeg har mulighet til å ta meg en tur ut, selv om det egentlig er altfor sent. Det er nå jeg kan sørge for å ha all den aktiviteten jeg trenger. Jeg starta dagen min i dag som jeg har gjort det siste året, fordi jeg vet det gir meg en bra start på dagen. Urtete, aloe og min favorittshake med smak av kanel og eple er min frokost, også i feriene.

Fordi det ble både stillesitting, is, pizza, burger og taco på tur, syns jeg det var ekstra godt å kunne bruke meg litt i kveld, og så ta en shake etter trening. Da hanker jeg meg på en måte inn igjen.

Vi skal kose oss i ferien. Vi skal slappe av. Selvsagt. Og om vi har overskudd, og kjenner at det gjør godt, så er det faktisk lov til å både trene og lage sunn mat i ferien også. Nå skal jeg lese litt i ferieboka jeg har kjøpt, før det er natta på meg.

Ha den ferien DU vil ha, det har jeg!

Venterom

Å bruke tiden godt, å bli kvitt gjelda, å endelig bli slank og sprek, å ta det kurset, reise til det stedet, besøke mormor, bestige den fjelltoppen...

Det er ingen grenser for hva vi har som mål, med de beste intensjoner. Vi ønsker virkelig å være der. Der framme, med målet i hånda.

Grensene synes i hvert fall ikke. De sniker seg mer innpå, når vi ikke passer oss. De kommer med tvil, med utsettelser, med unnamanøvre. Og vi blir sittende på gjerdet og se på andre som får det til. Jo mer vi ser andre får det til, desto tydeligere blir vår egen begrensning. Og det som verre er, vi blir nesten litt misunnelige på de som virkelig jobber for å nå målene sine, og som lykkes!

Det minner meg litt om å sette seg på et venterom, uten å egentlig måtte vente. Du ser andre vandre forbi deg, rett inn døren, mens du selv venter og lurer på om du også skal reise deg opp og bare gå inn. For hver person som går forbi deg blir du mer snurt, fordi det nesten kjennes som om de sniker!

Hva om vi slutter å utsette, unnskylde og tvile? Hva om vi bare trår til og går for det vi vil oppnå?

Javel, så er kanskje målet hårete, men det skjer i hvert fall INGENTING på venterommet!!!

Jeg kan finne mange unnskyldninger for å ikke trene i dag. Jeg har en nyoperert tenåring som skal passes opp her, jeg har en annen tenåring som skal ha eksamen, i tillegg til egne oppgaver som skal gjøres ferdig, jeg er trøtt og burde rydda huset. Og jeg kan fortsette..

Men jeg har bestemt meg. Det blir fysisk trening, her hjemme. Og etter det blir det en annen type trening, for jeg har bestemt meg for å lære mer om forretningsdelen i Herbalife. I kveld deltar jeg på et webinar, med lyst til å utvide forretningen min skal jeg ta til meg det som kommer.

Lag deg en bra kveld der ute, ikke bli sittende på venterommet.

 

Grønlands grønnsakseldorado på Kopperud.

Osloturen med Mikkel slapp å bli enda en "tråle hovedgata og city'n-opplevelse", fordi vi gikk østover. Det har jeg fortalt om, sant.

I kveld fikk grønnsakene fra Grønland utfolde seg på kjøkkenet mitt. Og jeg prøvde meg med en ny måte å steke kyllingen, der jeg kuttet opp 6 hvitløkbåter, 1 chili og 1 skrelt lime i småbiter. Blandet sammen, helte på litt rørsukker og olje, så stekte jeg kyllingen sammen med det.

Jeg brukte også bulgur i dag, for første gang. Sammen med masse tyrkiske varianter av paprika, agurk, squash, salatløk, knertetomater, brokkoli, sukererter, litt stangselleri.. Og en saus av rømme, cultura og krydder.

Jeg er ikke så god på oppskrifter, men jeg følte meg fram på alt, og jeg lover at gjengen spiste hver eneste lille smule. I forkant var vi enige om at hvis det ikke ble veldig godt, så var det i alle fall veldig sunt. Men så traff det jaggu på begge.

Ha en fin kveld!

Må det være kjipt å jobbe på en fridag?

Det er lørdag formiddag, og regnet som var meldt har bytta plass med en forsiktig sol. Jeg er alene i huset, har en diger bunke elevarbeider som skal vurderes og noen timer til rådighet.

Selvsagt har jeg mest lyst til å ta på meg sko og gå i skogen. Men jeg har lovet å bli en bedre utgave av meg selv, og et av mine utviklingsområder handler om disiplin. Jeg skal bli raskere på oppfølging. Det er meg selv jeg gir løftene, det er for egen del jeg ønsker å utvikle meg. Faktisk. Og så tror jeg det vil bli en bonus for de som er rundt meg.

Det er essensielt for meg å like det jeg gjør, å gjøre alt med innlevelse og tilstedeværelse. Derfor vet jeg at jeg må være HELT innstilt på å sette meg ned med bunkene, uten klagetanker, uten ønsker om  være andre steder. Jeg har lært om meg selv, det mamma prøvde å si meg da jeg var yngre:

Det du gjør, gjør det helt. Ikke stykkevis og delt.

Derfor skal jeg ta med meg arbeidet og lage meg et kontor i hagen. Da gjør jeg det jeg hadde bestemt meg for, men sitter ikke inne og tenker på finværet utenfor vinduet. Jeg tror denne tankegangen kan overføres til livet ellers, også. Sørg for å lage det aller beste ut av de rammene du har fått eller satt. Petter Stordalen gjorde jo det med jordbæra sine, og det gikk ikke så verst for ham. -Forøvrig en mann med flere gode tips, han der ass.

Utekontoret mitt har et par fordeler. En del av buskene står i blomst nå, så om jeg trenger noe annet å tenke på, kan jeg bare la blikket sveipe over hagen. Og naboen plukket noen nydelige blomster til meg med ønske om ei god pinse. Syns det er helt ok å jobbe på en fridag, jeg.

 

Null stress i joggedress

Vi endret noen planer i dag og tok toget til byen. Mikkel og Moderen.

Når tenåringer drar til Oslo, har de lett for å tråkke Karl Johan, havne på Oslo City og ta toget tilbake når de er blakke.

Men det ble ikke sånn i dag. Vi tråkket litt østover, gjennom gatene, over Stortorvet og Youngstorget, innom noen helt andre butikker og strøk. Det var store øyne og mange inntrykk på oss begge, bønder i by’n som vi er. Jeg ville vise fram en litt annen side av byen.

Vi var innom Pentagon, hvor vi kunne få kjøpt gamle krigsuniformer, våpen, gassmasker, eller kanskje en rustning? Og vi var i Norges kanskje største grønnsaksbutikk, selv om det er en fornærmelse mot alle matvarene på innsiden av sjappa på Grønland. Det ble en full sekk å bære resten av dagen, for vi måtte jo handle litt. Og vi var en tur på Fretex for å lete etter en tøff frakk.
Vi så et eldre par dele en joint ved Akerselva, noen knekjørte, slitne karer som handlet sine doser, og vi så en fyr som mekka ett eller annet på ei trapp. Vi kunne spille sjakk med kjempebrikker eller gå på line, og vi forsto ikke alt som ble sagt rundt oss.

Nede ved togstasjonen var det karuseller, romfolk, uteservering og Paradise-deltakere. Mikkel vurderte et øyeblikk å hoppe over gjerdet for å ta bilde med Kevin, visstnok den kuleste av dem, men lot det være, da vi satt på terassen over gata. Som den gamlisen jeg er, har jeg ingen aning om hverken Kevin eller noen av de andre solbrune, sprengtrente menneskene som gikk der, men det var altså sesongens vinnere, og de hadde kritthvite skjorter, styla hår og riktig veske, både han og hun.

Som en god kontrast hadde Moderen grå joggedress og ryggsekk i dag. Og et hår som lider under omsorgssvikt. Så jeg ble i hvert fall sittende.

 

Null stress.

Belønning for innsats

Jeg lærer ofte av elevene mine. Denne uka ble jeg minnet på hvor viktig det er med tålmodighet, innsats og klokkertro på at resultatene vil komme -så lenge du bare ALDRI GIR OPP.

En liten gjeng hadde med fiskeutstyr på overnattingsturen vår. Og de var fulle av optimisme og planer om fisk til kveldsmat. Vi kom opp på formiddagen. Vi skulle gjennom teltoppsett, grunnleggende kanopadling, svømming med klær, kompisredning med kano og fri bading, før vi tente grillen til felles mat. De fire var med på alt de måtte, og så fort de var fri til å gå, var det tilbake til fiskestengene. Litt til og fra, og ofte måtte de hjelpe hverandre fordi en hadde bånnfiska. Alle var like spente hver gang det så ut som napp. Men det var aldri fisk. Det vaket flere steder på vannet, men det virket som om fiskene lekte med fiskerne. Det var nok ikke like gøy lenger.

Etter hvert som kvelden ble mørkere og kaldere, var det bare en igjen av dem. Han sto på plassen sin, kasta ut på nytt, venta, venta og venta, før han sveivet inn. Så gjentok han det. Igjen. Og igjen.

Resten av gjengen gjorde seg klare for kvelden. De varmet seg litt ved grillen før de fant tannbørstene sine. Etter en stund hadde de fleste glemt at han sto der. Til han plutselig ropte.

Fisk!

Absolutt alle kom stormende for å se. Og han hadde fått en bitteliten abbor. En av fiskervennene kalte det en mikroorganisme, så liten var den. Men han hadde fått fisk. Og han hadde fått ny tro på at det gikk an å få noe der. De andre forsvant tilbake til sitt, begynte å romstere i teltene. Jeg satt igjen oppe ved grillen, og hørte et svakt rop.

Kom!

Det var bare jeg som hørte det denne gangen, men til gjengjeld fikk jeg tilkalt resten av gjengen. For der satt han, fiskeren, med en diger ørret i hendene. Så fornøyd. Lenge etter at de andre hadde gitt opp hadde han fortsatt klokkertro, tålmodighet og innsats.

Fisken ble behørig slaktet med tilskuere, fotografert og lagt i en pose for å kunne stekes til frokost. Og fiskeren lærte meg noe om å ikke gi opp.

Takk for maten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Etter regnet..

Den klamme lufta i dag fikk meg til å lage en fortelling i hodet.

En fortelling om en liten gutt som var på camping med mamma og pappa. Han merket at noe var feil, men klarte ikke å bestemme helt hva. Mamma så på pappa, og pappa så på mamma, men ikke på en god måte. De snakket lite. Lufta virket mørkere rundt dem. Etter leggetid lå han i soveposen sin og hørte på at de ikke snakket. Før han hørte mamma sa noe, skarpt, lyst, hardt. Og så var det stille en stund, før pappa brummet noe. Gutten krympet i teltet, ventet. Neste lyn fra mamma, gutten talte 1…2…3…4…5… Pappas svar var fortsatt bare brumling. Snart var mamma der igjen, og igjen. Og lufta var tett og varm, umulig å puste i. Plutselig svarte pappa skikkelig, han hevet stemmen og slo i campingbordet så flaskene klirret. Ett øyeblikk virket det som om himmelen var opplyst, mens det drønnet fra pappa. Så hørte han et par drypp på teltduken. Først sakte, så var det som om himmelen løsnet alt vannet den hadde hengende der oppe. Det suste i lufta, det trommet på teltet, overdøvet både mamma og pappa.. Begge to prøvde å si noe, men de ga opp. De kunne like godt danse litt i regnet, når de likevel var blitt søkk våte.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å avslutte denne fortellingen. Men tordenskrallene i kveld fikk meg til å tenke på en krangel, og hvordan det må føles for en liten tass å høre foreldrene sine lyne og tordne mot hverandre.

Jeg er takknemlig for at vi har fått evnen til å kommunisere. Da kan vi snakke med hverandre uten å måtte brygge opp til uvær først.

Jeg hadde en liten tur i hagen i kveld, og tok bilder etter regnet. Ta deg gjerne en titt, så tar jeg kvelden.

God natt.

Glede over en kveldstur alene

En bråvåken sommer har plutselig fått dårlig tid, som om den har forsovet seg. Knoppene spretter så fort at jeg nesten kan høre det smeller, og i løpet av en liten kveldstur har jeg kjent både syrin, hegg og rogneblomst i lufta over meg. Det er så mildt at jeg kan gå i tynn genser, og alt rundt meg er stille.

Jeg er med ett tilbake til sene kvelder i mai. Noen av de tøffeste gutta hadde fått seg moped, vi andre gikk eller fikk sitte bakpå. Det var Melodi Grand Prix på TV, vi var snart konfirmerte og det var ikke lenge til sommerferien. Alle brukte lang tid før vi til slutt måtte hjem, hvert til vårt. Blomstene på trærne var garantert der den gangen også. Vi så dem ikke. Tenkte ikke på dem et sekund.

I kveld kan jeg tenke over dem. Blomstene på trærne. Jeg kan nyte lufta, stillheten, bevegelsen. Den plutselige sommerfølelsen.

Et av dagens beste valg var å finne fram joggeskoa da jeg egentlig var på vei inn til tannbørsten. Den kveldsturen satte seg ned i meg, og den kommer sannsynligvis til å bli der til det gryr av dag igjen. Prøv det sjøl, en kveld det er mildt og lyst. Og kjenn etter hvordan du har det.

Jeg gjetter på at det blir en god natts søvn.

Ny start.. -igjen..

Hvorfor skal ting kludre seg til akkurat når alt ser helt greit ut?

Jeg skulle bare endre litt. Forbedre. Vise at jeg er i utvikling. Kanskje bytte navn, og litt sånt småtterier. Fjerne noe info, legge til noe annet.

Men så gikk alt galt. Jeg klarte faktisk i iveren å SLETTE HELE BLOGGEN MIN… De siste tre årenes innlegg og bilder.. Borte. Uansett hvordan jeg logget av, på, med eller uten, hit eller dit. Errornummeret var 404, noe som betyr at siden ikke kan vises.

Jeg er ikke tapt bak hverken steiner eller låvedører, så jeg oppsto, som en fugl Fønix, opp av asken! Og det du leser nå, er faktisk mitt aller første innlegg i en splitter ny blogg.

Jane Wernersen. -nå uten hammock.

Fordi jeg søker utvikling mer enn å ligge stille. Men også fordi jeg ikke eier en hagegynge for tiden. Filosoferinga og hverdagshistoriene er her enda. Jeg har bare et litt annet fokus enn før. Om du har lyst til å være med på turen, er du velkommen til å henge på.

Det har vært eksamen på skolen vår i dag, og jeg har fått testa min evne til å sitte helt, helt stille, uten å lese, skrive, strikke, prate, tegne eller skrangle med nøklene. Glad det ikke er eksamen mer enn en gang i året. Å bare sitte å se ut over en folkemengde i tre timer i strekk, det kan være en utfordring, skal jeg si deg. Jeg fikk i alle fall tenkt noen tanker.

Jeg blir glad om du følger, abonnerer eller hva det heter. Og jeg liker kommentarer. Det vil si, akkurat som før. Bare litt annerledes.

Lag deg en bra dag der ute.

Det skal jeg.

Jane