Se hva katta dro inn

Fordi jeg har godt av det. Fordi jeg har bestemt meg. Og fordi Maren sa det.

Jeg har en ny driv igjen. Ingen flere juksetreninger. Da jeg kom til PTMaren i går spurte hun om hvordan det var med elefanten min. Jeg innrømmet at det var litt tøft, men at jeg i det minste hadde snakket med ham (ja, det er nok en HAN -av så mange grunner) og sagt at han tar litt stor plass i stua. Han krympet seg faktisk litt, i det jeg sa det. Hensynsfull, i grunn, til elefant å være.

Hva har du tenkt å gjøre med den da?

Maren lurte på hva jeg tenkte framover, om jeg har en plan. Siden jeg ikke kan ha den innendørs, liksom. Sukk. Jeg svarte at jeg må ta i skikkelig når jeg trener, hver gang. Ingen øvelser skal gjennomføres med det målet å bli ferdig. De skal angripes og jobbes med, og målet er at hver eneste økt skal være den hardeste hittil.

Hun godtok min plan om to eller tre intensive økter i uka, så lenge jeg gir alt hver gang. De andre dagene holder det med en kveldstur, både for kroppen og sjela. Jeg fikk tips om å skrive treningsdagbok, der jeg i forkant skriver ned hva jeg skal fokusere ekstra på den enkelte økta, og etterpå skriver hvordan jeg syns det virka. En god idé. Av hensyn til manglende underholdningsverdi, skal jeg holde den dagboka skriftlig, for meg selv. Men jeg har prøvd allerede, og det var faktisk en effekt i det!

Siden jeg gjorde meg god og mør i går, ble det rolig i dag. Jeg skulle på yoga, har meldt meg på nytt kurs igjen. Kurs i å ligge helt stille i en vond stilling, og så puste rolig til jeg glemmer at det gjør vondt. Faktisk en fantastisk god treningsform.
Men fordi livet innhenter oss innimellom, ble det ingen yoga på meg i kveld. Så da ble det en kveldstur med Kaptein Kajakk istedenfor.
Det som startet som litt yr, utviklet seg raskt til å bli århundrets regnbyge, og det skvatt frosk i alle retninger der vi gikk i mørket med refleksvest og joggesko. Jeg er jaggu glad vi har svømmeknappen, begge to, for jeg kunne vri opp skoa mine da vi kom inn.

Men det ble tur, så planen er foreløpig fulgt, til punkt og prikke.

Dælaveien i Åmot.

Jeg tok meg en tur med sekken på ryggen. Tanken var å prøve å gå ut noe av stølheta i kroppen, for jeg gruer sånn for morgendagen. Med helt nye fjellstøvler som skulle testes ut, og med bokser og nett til eventuell fangst på turen, parkerte jeg den lille, blå helt i utkanten av sivilisasjonen, forbi Modumhallen. En nydelig plass å starte.

Jeg gikk ikke helt opp til Bergdamtjenn, var rett og slett for lemster i beina. Men jeg gikk nesten opp. Og jeg fikk gjort meg noen tanker på turen. Det er utrolig hvor lett tankene flyr når jeg går sånn, alene i skogen. Blant annet fant jeg noe som kunne likne på en boligblokk for skogmus, langs kanten av stien. Og jeg så for meg hvordan de piler over til hverandre på besøk. –Unnskyld, du har ikke en kopp sukker å låne bort vel?

Jeg fikk omtrent hundre andre tanker også, eller stemninger. Tror det er godt for sjela, hvis det går an å si sånt uten å høres ut som jeg er søtti.

Vel, jeg ville bare dele disse bildene med dere. Syns de var verdt turen.

Nå tar jeg kvelden. Rett og slett.

Sannheten i hvitøyet.

Jeg har en elefant i rommet. Den står helt stille i et hjørne og prøver å se usynlig ut.

Jeg deler mye, og helst om hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg lever. Nettopp derfor kan det tenkes en og annen har stussa litt over at mine T-skjorter virker trangere på midten. Jeg har kjent det, og egentlig sett det, men så har jeg slått det bort, for jeg lever jo så sunt!

Veier du 72 kilo?

Vel. Jeg var hos en doktor som skulle veie og måle meg. Jeg hadde fylt ut et skjema på forhånd, der vekta mi sto som «72?», fordi jeg ikke var sikker. Jeg hadde ikke tenkt på vekta på lenge, fordi «jeg er jo så sunn». Doktoren, som var en ung, pen mann, så på meg og spurte: Veier du 72 kilo? Jeg følte nesten det var et lite trykk på alle ordene. Så jeg svarte at jeg ikke var sikker, og at det var derfor det sto et spørsmålstegn etterpå. Han hentet en vekt og ba meg gå opp på den. Og den raste oppover, som om den ikke hadde tenkt til å stoppe på 72. Faktisk så jeg aldri tallet 72 noe sted i displayet der. Den vippet rundt 76 og 77, til den landet på 76,9.

foto: Hamza Butt

Jeg var overrasket, så overrasket at jeg lette etter mulige feilkilder. Doktoren sa at klærne veier jo en del. -Ikke mange kilo, tenkte jeg. Og lurte på om det heller kunne ha sammenheng med at jeg hadde drukket to og en halv liter vann siden frokost. Jeg slo det fra meg, siden jeg hadde sikkert tissa ut omtrent like mye.. Han spurte om jeg hadde veid 72. Som om han tvilte, liksom. Jeg svarte at jeg nok hadde lagt på meg litt i sommer. Han var enig.

Muskler veier mye, og jeg har mye muskler!

Doktoren mente at jeg vil ha godt av å gå ned 5 av dem. Kiloene. Jeg svarte at da må jeg nok slutte med styrketrening, for du skjønner. Muskler veier mye, og jeg har mye muskler! Han så på meg, som om han stålsatte seg til en lang kamp om forståelse. «Altså. Du har rett. Men dine ekstra kilo ser ut til å ligge på innsiden av magen, og da kalles det ikke muskler, men bukfett.» -Sa doktor Ung-og-pen.

Bæom, liksom. Tid for å kle på seg og gå hjem. Selvransakelse. Kom inn i stua og hils på elefanten ingen snakker om.

Ja, jeg har trent. I starten av sommerferien morgentrente jeg i London, og jeg hadde både frokostshake og restitusjonsshake. I tillegg spiste jeg meg stappmett til alle måltider. Fish& chips, pasta, øl.. Jeg har også trent litt sånn dann og vann i ferien ellers. Men i hvert fall TO av gangene jeg har skrevet at jeg skal ut og trene, har det ikke blitt noe av. Altså forhåndsløgner. I beste hensikt.

Jeg har drukket brus til alle anledninger der det var upassende med øl.

Så kommer det viktigste. Jeg har fortsatt med frokostshake og restitusjonsshake. og levd i god tro. Samtidig har jeg spist mye ute, og aldri gått glipp av en eneste dessert! Jeg har ofte spist softis, og jeg har drukket brus til alle anledninger der det var upassende med øl. Det er ikke sikkert det hjelper å drikke 3 liter vann, når jeg i tillegg får i meg så mye sukker! Det er på tide å stikke fingeren i jorda og ta seg sjøl på alvor igjen.

At en kropp kan gå så inn i helvete i hvilemodus!

Jeg hadde min første time på lenge igår, med PTMaren. Hun satte meg i gang med sirkeltreningen som jeg tok før ferien. At en kropp kan gå så inn i helvete i hvilemodus! Mot slutten var jeg på gråten og lagde gryntelyder mens jeg siklet og harket. Jeg hang med beina i slynger og løp i løse lufta, gjorde spensthopp med vekt og med slynge. Slynga ble min endestasjon, med beina opp og trynet ned plasket jeg i matta når det var 5 sekunder igjen, fullstendig tom. Kondisjon og muskler er i aller høyeste grad ferskvare, og mine var nok lagret i feil temperatur, eller for lenge.. Men heldigvis har kroppen hukommelse nok til å reagere på innsatsen. Det kommer bedre tider.

I dag, før jeg rullet meg ut av senga, kjente jeg at hukommelsen jobber enda. Jeg er så støl i magen, at jeg ikke vet hvordan morgendagen skal gå. Jeg vet jo at det er verre på dag 2..

Men jeg har i det minste snakket med elefanten i rommet. Tatt den i snabelen og hilst pent. Sammen skal vi komme oss forbi selvbedrag og latskap. Elefanten min og jeg.

foto: Mayuresh Walke

Kondis

Aerob.

Bare navnet får meg til å pese. Tenke med gru på åtti- og nittitallets aerobic, med skyhøye beinskjæringer og glinsende topper. Kjenne blodsmaken i munnen og vite at alle de andre fikser det helt greit, mens jeg sliter med koordinasjonen. Og med pusten. Og med motivasjonen.

Det sies at det er den treninga man hater mest, som er den man trenger mest. Så jeg har starta en øvelse med tankene mine. Jeg innbilder meg at jeg ELSKER kondistrening. Jeg gleder meg til kondistrening. AEROB er et ord jeg liker å høre- og enda bedre … Jeg liker å GJØRE aerob trening.

Litt målbevisst, litt skeptisk. Veldig klar for å løpe opp bakken.

Og vet du hva? Så lenge det ikke innebærer dustete dansetrinn, gjerne opp og ned på ei plastkasse, i en vanvittig kombinasjon «fra toppen nå, tre, to EN!», så kan jeg nesten si det stemmer.

I dag trente jeg på løping i motbakke. Intervaller på 20 sekunder, som i tabata. Bare ikke tabata. Ja da, jeg vet at tjue sekunder ikke er spesielt lenge, særlig for de som vanligvis syns det er helt ok å løpe seg en tur. Men for meg er det jaggu en bra start!!

Min motivasjon ligger fortsatt i helsegevinsten av bedre lunger og hjerte. Og jeg blir sterkere i beina av motbakkene. Og jeg tror jeg blir mer utholdende om jeg alltid presser meg LITT mer enn jeg egentlig ønsker å gjøre.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I tillegg har jeg lyst til å prøve den restitusjonsshaken vi har i sportsserien 24, den som er for kondistrening, med det coole navnet: Rebuild Endurance. (Det hører med til historien at jeg kjøpte den uten å vite hva «endurance» betyr, og måtte slå opp ordet for å finne bruksområdet..) Da jeg forsto at den var til utholdenhetstrening sank hjertet i kroppen min. Den ble stående på lager nesten ett år. Men i dag har den altså blitt åpnet. Fordi den skal være fantastisk for bedre resultater av aerob trening. Det er ikke snakk om at jeg vil trene kondis uten å få max utbytte, så den sto klar til meg da jeg kom ned igjen fra turen.

Og den var KNALLGOD!!

Den er en del dyrere i innkjøp, så om du lurer på om den er noe for deg, kan jeg tilby en prøvesmak av min. Da blir du med meg på motbakketrening, og så prøver du den shaken etterpå. Jeg kommer i hvert fall til å kjøpe flere.

Jeg vet at Monica bruker samme serien, men med «strength» istedenfor. Den er best etter styrketrening, og vi har vel sett hvor bra den har vært for muskelmassen hennes!  Så at disse virker bra for kroppen, er det ingen tvil om.

Knallgod var den!

Jeg legger meg, stolt over kveldens innsats.