Romjulstanker

Det er små bjeller i alle sangene som kommer ut av den nye dabradioen på kjøkkenet, vi ønsker hverandre god jul i alle retninger. Og vi er så glade hver julekveld.

Jeg kjenner noen som ikke er så glade hver julekveld. Som kunne tenke seg at jula bare var en helt vanlig ferie, med mulighet for å hente seg inn litt. Alene.  Smilet sitter utenpå, og føles mest som en plikt fordi andre trenger at de er lykkelig i jula. Selvsagt skal man være med på juleselskapene. Det er jo tradisjon! Og det er så mange i familien som ønsker å se dem! Det gjelder å ikke ødelegge den gode stemningen for de andre.

Jeg har en god følelse for jul. Jeg liker å ha selskap, elsker julesanger og jeg deler ut juleklemmer til alle som kommer innenfor sona.  Fordi jeg velger sjøl, kanskje?

Men selv jeg, som traller og synger, som smiler og ler, jeg har mine øyeblikk i desember uten den helt fantastiske lykkefølelsen. Og da syns jeg det er godt å trekke meg litt inn i meg selv, om enn  bare for et øyeblikk. Tenke litt på egenhånd, gruble, kjenne at jeg har hånda nedi bakken. Før jeg igjen kaster meg på karusellen med julespas og julestas. Jeg bruker litt av desember til disse egentankene, og jeg syns det passer til lyset og stemningen som er ute nå. Naturen hviler, ligger helt i ro, venter. Det er tid for refleksjon. Og akkurat da trenger jeg ikke alltid en stor flokk rundt meg. Kanskje jeg skal bli litt flinkere til å godta at det finnes mange som ikke trenger, eller som ikke ønsker, en stor flokk rundt seg i jula?

 

 

Tankene går i dag til dere som har det litt trått i jula. Dere som ikke får hentet opp julestemningen, og som egentlig kunne ønske at jula snart var over med alt maset sitt.

Det er lov å ikke være julelykkelig hele tiden. Det holder med ørsmå glimt av tilfredshet. For eksempel ved synet av rimfrost på greiner, eller ved at noen har tid til å sette seg ned litt.