Etter regnet..

Den klamme lufta i dag fikk meg til å lage en fortelling i hodet.

En fortelling om en liten gutt som var på camping med mamma og pappa. Han merket at noe var feil, men klarte ikke å bestemme helt hva. Mamma så på pappa, og pappa så på mamma, men ikke på en god måte. De snakket lite. Lufta virket mørkere rundt dem. Etter leggetid lå han i soveposen sin og hørte på at de ikke snakket. Før han hørte mamma sa noe, skarpt, lyst, hardt. Og så var det stille en stund, før pappa brummet noe. Gutten krympet i teltet, ventet. Neste lyn fra mamma, gutten talte 1…2…3…4…5… Pappas svar var fortsatt bare brumling. Snart var mamma der igjen, og igjen. Og lufta var tett og varm, umulig å puste i. Plutselig svarte pappa skikkelig, han hevet stemmen og slo i campingbordet så flaskene klirret. Ett øyeblikk virket det som om himmelen var opplyst, mens det drønnet fra pappa. Så hørte han et par drypp på teltduken. Først sakte, så var det som om himmelen løsnet alt vannet den hadde hengende der oppe. Det suste i lufta, det trommet på teltet, overdøvet både mamma og pappa.. Begge to prøvde å si noe, men de ga opp. De kunne like godt danse litt i regnet, når de likevel var blitt søkk våte.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å avslutte denne fortellingen. Men tordenskrallene i kveld fikk meg til å tenke på en krangel, og hvordan det må føles for en liten tass å høre foreldrene sine lyne og tordne mot hverandre.

Jeg er takknemlig for at vi har fått evnen til å kommunisere. Da kan vi snakke med hverandre uten å måtte brygge opp til uvær først.

Jeg hadde en liten tur i hagen i kveld, og tok bilder etter regnet. Ta deg gjerne en titt, så tar jeg kvelden.

God natt.