Dælaveien i Åmot.

Jeg tok meg en tur med sekken på ryggen. Tanken var å prøve å gå ut noe av stølheta i kroppen, for jeg gruer sånn for morgendagen. Med helt nye fjellstøvler som skulle testes ut, og med bokser og nett til eventuell fangst på turen, parkerte jeg den lille, blå helt i utkanten av sivilisasjonen, forbi Modumhallen. En nydelig plass å starte.

Jeg gikk ikke helt opp til Bergdamtjenn, var rett og slett for lemster i beina. Men jeg gikk nesten opp. Og jeg fikk gjort meg noen tanker på turen. Det er utrolig hvor lett tankene flyr når jeg går sånn, alene i skogen. Blant annet fant jeg noe som kunne likne på en boligblokk for skogmus, langs kanten av stien. Og jeg så for meg hvordan de piler over til hverandre på besøk. –Unnskyld, du har ikke en kopp sukker å låne bort vel?

Jeg fikk omtrent hundre andre tanker også, eller stemninger. Tror det er godt for sjela, hvis det går an å si sånt uten å høres ut som jeg er søtti.

Vel, jeg ville bare dele disse bildene med dere. Syns de var verdt turen.

Nå tar jeg kvelden. Rett og slett.

Belønning for innsats

Jeg lærer ofte av elevene mine. Denne uka ble jeg minnet på hvor viktig det er med tålmodighet, innsats og klokkertro på at resultatene vil komme -så lenge du bare ALDRI GIR OPP.

En liten gjeng hadde med fiskeutstyr på overnattingsturen vår. Og de var fulle av optimisme og planer om fisk til kveldsmat. Vi kom opp på formiddagen. Vi skulle gjennom teltoppsett, grunnleggende kanopadling, svømming med klær, kompisredning med kano og fri bading, før vi tente grillen til felles mat. De fire var med på alt de måtte, og så fort de var fri til å gå, var det tilbake til fiskestengene. Litt til og fra, og ofte måtte de hjelpe hverandre fordi en hadde bånnfiska. Alle var like spente hver gang det så ut som napp. Men det var aldri fisk. Det vaket flere steder på vannet, men det virket som om fiskene lekte med fiskerne. Det var nok ikke like gøy lenger.

Etter hvert som kvelden ble mørkere og kaldere, var det bare en igjen av dem. Han sto på plassen sin, kasta ut på nytt, venta, venta og venta, før han sveivet inn. Så gjentok han det. Igjen. Og igjen.

Resten av gjengen gjorde seg klare for kvelden. De varmet seg litt ved grillen før de fant tannbørstene sine. Etter en stund hadde de fleste glemt at han sto der. Til han plutselig ropte.

Fisk!

Absolutt alle kom stormende for å se. Og han hadde fått en bitteliten abbor. En av fiskervennene kalte det en mikroorganisme, så liten var den. Men han hadde fått fisk. Og han hadde fått ny tro på at det gikk an å få noe der. De andre forsvant tilbake til sitt, begynte å romstere i teltene. Jeg satt igjen oppe ved grillen, og hørte et svakt rop.

Kom!

Det var bare jeg som hørte det denne gangen, men til gjengjeld fikk jeg tilkalt resten av gjengen. For der satt han, fiskeren, med en diger ørret i hendene. Så fornøyd. Lenge etter at de andre hadde gitt opp hadde han fortsatt klokkertro, tålmodighet og innsats.

Fisken ble behørig slaktet med tilskuere, fotografert og lagt i en pose for å kunne stekes til frokost. Og fiskeren lærte meg noe om å ikke gi opp.

Takk for maten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.