Når det lugger

Jeg vet det provoserer. Å dele lettbeinte kommentarer, være positiv i alle oppdateringer. Ikke si noe om det som gjør vondt. Det som lugger.

Og så tenker jeg.. Hvem nyter godt av det, om jeg virkelig forteller? Sitter det noen der ute og ønsker å lese om de tingene som drar meg ned? Er det egentlig nyttig? Eller viktig, for noen? -å dele det som lugger?

Å være menneske gjør usannsynlig vondt i perioder. Også for meg. Det er så innmari mange fallgruver, mulighetene for å gå på trynet er over alt! Spesielt fordi jeg er mamma. Men også disse: datter, søster, tante, stemor, kjæreste, venn, svigerdatter, ekskone, svigerinne.. Og så har jeg valgt å bli lærer, i tillegg til trenings- og kostholdspådriver. Alt krever at jeg forholder meg til andre. Jeg har altså flere tusen muligheter til å gjøre feil, hver eneste dag. Og det gjør jeg også. Kanskje ikke flere tusen hver dag, men nok til å kjenne det svir i hårfestet.

Det vondeste er å lugge andre. Samvittigheten gnager når en elev ikke vet hva som kreves, fordi jeg ikke har gitt bra nok tilbakemelding. En kunde sitter og lurer på når jeg skal ha den oppfølgingssamtalen jeg lovet, kjæresten kunne tenke seg at vi fant på noe sammen. Gamle venner lurer på hvor det har blitt av meg, jeg skriver ingenting lenger, og det  jeg skriver er egentlig ikke så bra. Og vet du hva? Jeg ler ikke så mye lenger. Det føles lenge siden, at jeg smilte for meg selv. Inni meg.  Det kjennes ut som om hestehalen er litt for stram ved tinningen.

Men gjør det noen ting bedre, at jeg forteller det til verden rundt meg? Jeg tror ikke det. Jeg letter bare litt på trykket som er inni meg, men det hjelper ingen.

Det er bare sånn livet er, for oss alle. Vi har dager der krøllene får lufttørke og det lukter epleshampo og vafler av håret. Og vi har dager med kløe i hodebunnen, hår i børsten og lys, fargeløs ettervekst.

Disse dagene jeg har akkurat nå kan betegnes med ofrene til enkelte indianerstammer, de som fikk skalpen skåret av og hengt på en stokk. Jeg vil tro det lugget mer enn gjennomsnittet.

Det handler om barna. Bare å skrive ordene får halsen til å snøre seg sammen og mellomgulvet til å krympe.  Når barna ikke har det som de skal. Eller, som vi ønsker at de skal ha det. Når klokka er fire og det deles klemmer, jeg er glad i deg og vi ses om tolv dager. Det er lenge. Det er så mange usagte ord i sånne klemmer. Så mye som kan gå galt, som har gått galt. Så mange hårstrå som rykkes ut, ett og ett av gangen.

Å være mamma er det vanskeligste jeg har prøvd meg på, og det er det eneste jeg ikke har mulighet til å gjøre om igjen. For tiden går, de blir voksne. Og sjansene til å lære dem noe, til å prege, til å påvirke.. blir mindre og mindre. Det jeg kan gjøre nå, er å se på. Og håpe. Håpe at de kjenner på sin egen verdi. At de ikke mister trua på sin egen styrke, der inne. Uten at jeg kan gjøre noe annet enn å stryke dem over håret, når de kommer innom livet mitt, flyktig.

 

Det lugger.